Britt hyller det vi forkaster - PLNTY | kulturmagasinet

Britt hyller det vi forkaster

– Portrettene av gamle hus og bildene av modeller ute i naturen, har ofte ensomhet som et gjennomgående tema. Ikke nødvendigvis det ensomme som i å være alene, men det ensomme som i å stå utenfor samfunnet, være annerledes eller forbigått, etterlatt, sier fotograf Britt M. Bye.

plnty_5_utstilling_britt_m_bye_foto_2016

Anerkjent i internasjonale medier

Til nå er bildene hennes blitt sett og anerkjent i ulike medier i land som Kina, Polen, Hong Kong, Aserbajdsjan, Storbritannia, Tyrkia og Finland. Med bilder fra en svunnen tid, og beskrevet på et språk fjernt fra vårt.

plnty_11_utstilling_britt_m_bye_foto_2016

– Hva tror du interessen skyldes? 

– Jeg har aldri hatt noen klar plan eller strategi for å slå gjennom i utlandet. Det startet egentlig på Instagram, hvor jeg var med fra 2013, og i løpet av ett år fikk jeg en forholdsvis stor følgerskare, noe medførte at jeg fikk mange henvendelser. Jeg valgte å takke ja til Rex Press Agency i England som ønsket å lage en sak på bildene mine av forfalne gamle hus og formidle dem videre, og utover det har jeg sendt inn bilder til konkurranser og aktuelle gallerier. Men jeg liker å tenke at historiefortelling som sjanger fenger på tvers av kloden, og at temaene jeg tar opp i bildene mine er det som gjør dem interessante, sier hun.

Britt M. Bye foreviger gamle, forfalne hus som folk har gått fra og stiller ut på galleri H12 i Hegdehaugsveien i Oslo

Å stå stille på sidelinjen
Det var mye som endret seg da Britt for noen år siden fikk en kraftig infeksjon som gikk hardt utover immunforsvaret hennes og gjorde henne allergisk mot blant annet mat, parfyme, og blomster.

– Det å plutselig bli stående helt stille på sidelinjen mens alle andres liv pulserte forbi, ble en spesiell opplevelse. Jeg valgte å ha fokus på å bli frisk, og ett av de stedene jeg kunne tilbringe tid uten å bli plaget av allergier var ute i naturen, forteller hun. På en av de korte skogsturene sine kom hun over et gammelt hus, som også stod der forlatt av samfunnet, litt som hun selv følte at hun var, og som hun overfører til de gamle husene hun finner. Det ligger jo en viss tristesse i det, men jeg tror veldig på at man blir sterk av å kjenne på slike følelser, så sånn sett er det vel en skjult happy ending inni bildene et sted.

Les Også:  Picasso-skulpturen «Jaqueline» hedres varmt i Sverige

Perfeksjonisme og ensomhet i dagens samfunn

Britt mener at sosiale medier forsterker følelsen av ensomhet og å hige etter et perfekt ytre i samfunnet.

– Vi er på en måte på utstilling og må vise oss fra vår beste side, hver dag. Jeg har derfor valgt å gi det et ekstra fokus, ved å ta det indre ‘forfallet’ ut i det ytre rom, der hvor alle kan se det.

plnty_8_utstilling_britt_m_bye_foto_2016

Mange av portrettene hennes dreier seg om temaene perfeksjonisme eller ensomhet. Det at et perfekt ytre er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning, som i fotoserien om husmødre, eller det å kjempe imot mental sykdom eller demens, som i serien min om den gamle damen, er ting man ser hver dag i samfunnet, som ikke er perfekt.

plnty_14_utstilling_britt_m_bye_foto_2016

Gamle hus og historiene de forteller 

Britt M. Bye har reist land og strand rundt i både Norge og Sverige på jakt etter hus som er forfalt og overlatt til seg selv.  Tidligere kan det ha vært bønder, fiskere, skogsarbeidere, eller andre som har holdt til i husene. Det er hus på steder der man ikke ville tro det var mulig å bo. Siden husene har ligget på feil sted sett fra et eiendomsutviklingsperspektiv, har verdien av å pusse opp og rehabilitere for å selge, vært liten.

plnty_16_utstilling_britt_m_bye_foto_2016

– Vi tar oss ikke en gang bryet med å rive husene, sier Britt og beskriver dem der de står med sine nakne vinduer i tåken, noen ganger frosne og andre ganger våte. Med halvt oppslåtte dører, noen utslitte gamle møbler og en lampeskjerm hengende på skeive. Disse husene har Britt tatt inn i sitt hjerte og foreviget. Men hun har også et annet bankende hjerte, som slår for portretter med et spesifikt tema.

Les Også:  Fotograf Cathrine Wessel om stjålne øyeblikk

Historiefortelleren
– Historiefortelling har med andre ord opptatt deg gjennom hele ditt liv, men hvor begynte egentlig din fotokunstkarriere?

Britt synes det er et godt spørsmål og må tenke seg om.

plnty_2_utstilling_britt_m_bye_foto_stine_moe_engelsrud_2016

– Jeg har alltid følt at jeg har måttet velge mellom det kreative og det akademiske, og tidligere vant alltid det trygge akademiske. Da jeg var 23 år tok jeg et aktivt valg om å teste ut alternativet og begynte på Drama-og teaterkommunikasjon ved HiO. Der gikk jeg raskt inn i rollen som manusforfatter og veien var kort over til filmformatet. Jeg lagde flere kortfilmer i denne perioden, fortsetter Britt. Men så hun la det fra seg i flere år hvor hun jobbet med helt andre ting. Det var først i 2013 på en av mine turer i skogen at jeg begynte å prøve meg frem med digitalkamera, og i 2014 oppdaget jeg virkelig gledene ved å kunne løsrive seg fra et helt filmcrew og praktisk talt kunne lage en kortfilm bare ved bruk av ett foto eller en fotoserie.

plnty_1_utstilling_britt_m_bye_foto_stine_moe_engelsrud_2016

Hyller det vi ikke verdsetter

– Du har for tiden en utstilling i Oslo, med utvalgte bilder fra seriene dine om gamle hus og portretter av en husmor. Hva ønsker du å si?

– Ettersom jeg ble i bedre form og har vendt tilbake til samfunnet i større og større grad, har jeg tatt med meg disse gamle forlatte husene. Behovet for å fortelle deres historie er sterk.

plnty_6_utstilling_britt_m_bye_foto_2016

Når man kommer inn i et hus som helt tydelig har blitt forlatt en gang på 60-tallet, hvor pilleglass og kaffekopp fortsatt står på bordet og barbersakene ligger ved siden av kommoden på soverommet i andre etasje, da kan man nesten ikke annet enn å dikte opp historier i hodet. Det kommer av seg selv, og den følelsen vil jeg gjerne vekke hos publikum. Husene har massevis av varme, det er en patina ved dem, noe uperfekt. Noe vi i dagens Norge samfunn kanskje ikke verdsetter, sier Britt, og ikke minst er jo husene i seg selv historiefortellere.

Close