– Kan dette ha vært en hverdagsdress, tro? Trygve kikker nedover antrekket som består av bukse, vest og frakk – som rekker til midjen og med skjørter bak.
Designer Malin Håvarstein Nilsen har gjort et sjelden stunt og tilpasset to gamle dresser fra 1800-tallet. Ifølge Store norske leksikon, var denne klesdrakten aktuell fra 1800 frem til ca 1830. Bukser med vertikale striper. Ullstoffet i frakken er relativt tykt, og det prates og funderes i rommet om hvorvidt dette kan ha vært et hverdagsantrekk.
På kvaliteten skal godtfolk kjennes
Det er ikke Trygves oldefar som eide dressene, men Astrids, Trygves samboer. Det vil si, det har vært to forskjellige menn som har eid dem. Den ene tydeligvis litt finere i tøyet enn den andre.
– Faren til Astrid driver med lettere slektsforskning for å finne ut av hvem det er som har eid denne dressen. Det er nemlig to eiere det kan være snakk om, sier Trygve, og har såpass mye informasjon at han tror at mannen som har eid dressen han nå har på seg, kan ha vært inngiftet, og altså ikke like velstående som selveste sjefen i familien. Dressen på henger på stativet – som antakelig stammer fra ham – er av annen kvalitet.
Storopprydding på loftet
På merkelappene i begge dressene er navnet H.J. Rostock Drammen brodert inn. Vi befinner oss til bake på Hegg gård i Holmestrand for tre generasjoner siden. En generasjon har ikke vært interessert i det innholdsrike loftet flust av historie, men den neste har sørget for å sikre seg skatter fra svunnen tid, og er i ferd med å bevare viktig historie for ettertiden etter en større opprydning.
De to dressene designer Malin Håvarstein Nilsen har fått i hendene representerer ekte skreddersøm fra tidlig århundreskifte, og dette er et øyeblikk for å kunne studere kvalitet man skapte før i tiden.
Selv driver Trygve med interiørdesign i Radius design, og er opptatt av gamle ting med historie, men også hvordan det nye må ta plass i det gamle. Han var i teamet som har interiørdesignet i Restaurant Festningen på samvittigheten, et lokale som er forvandlet fra å være en fengselsbygning i 1836 til å bli en ny restaurant i 2013.
Å bringe noe gammelt inn i en ny tid
– Oppdraget var å bringe noe gammelt inn i en ny tid. Man endrer det gamle, men man bevarer historien likevel. Det må tilpasses. Mennesker av i dag lever ikke i en gammel tid, sier han. Det har også skjedd med dressen.
Malin har fjernet mye stoff, ettersom eieren var rund over magen. Det er ikke Trygve, og nå sitter buksen og jakken tilpasset hans figur. Men bukseselene er forskriftsmessig på plass, festet i knapper i bukselinningen.
Det er kanskje anene i Astrids fars familie som fortsatt har bolig i ulltøyet som designer Malin Håvarstein Nilsen nå nyst seg gjennom mensk hun har sprettet opp, klippet og tilpasset – et arbeid hun vanligvis ikke gjør, fordi hun jobber med eget design.
Men historien som Trygve brakte inn døren fletter seg ikke bare naturlig inn i Malins store interesse for redesign og garderobeopplæring, men utspiller seg som et magisk eventyr hun bare ikke kunne takke nei til, av rene håndverksmessige årsaker.
«Ekte skreddersøm» og «ekte kvalitet»
De to dressene hun har fått i hendene representerer ekte skreddersøm fra tidlig århundreskifte, og dette er et øyeblikk for å kunne studere kvalitet man skapte før i tiden:
– Datidens kvalitet gjenkjennes av at alle plagg var konstruert for å vare, og står i stor kontrast til fast fashion, slik vi kjenner det fra mange klesbutikker i dag.
Inn bak sjalusien forsvinner en staselig herre fra forrige århundre. Og ut kommer en ung fyr i litt uryddig dongeri …
Man tok vare på tøyet den gangen. På 1980 og 90-tall har forbruket økt vanvittig, nettopp fordi man er blitt så opptatt av å kaste isteden for å gjenbruke eller å ta vare på plaggene. Det er jo så billig, det er jo bare å kjøpe nytt, sier hun ironisk.
Garderobetankegang
Malin forklarer at garderobetankegang går ut på å vite mer om hva man har i klesskapet, hvordan man kan kombinere plaggene og hvordan man behandler klær, selv om de er av den rimeligere sorten.
– Man skal for eksempel ikke vaske ull så mye som vi gjør. Vaskemidlene tar knekken på fibrene i ulla. Man skal rett og slett henge den ut og lufte den. Og så skal man henge opp klærne sine, sier hun kyndig.
Trygve skyter inn at dette henger sammen med annen type tankegang også. – Det er gøy å ha interesse for dette. Når det gjelder mat, for eksempel, er jo spørsmålet hva slags mat man kjøper og det faktum at vi spiser for mye kjøtt. I dag kjøper folk andeler på gårder hvor de må være med å drive – de kommer seg ut, hjelpe til og jobbe litt.
Ta med egen emballasje
Han nevner Mølleren Sylvia, som er en landhandel midt i Oslo. Der selges økologiske og kortreiste varer og varene selges i løsvekt. En kan raskt tenke seg at en slik økonomi er enklere å håndtere enn masseproduksjonen som i tillegg tvinger oss til å kjøpe store beholdninger av varer som vi kanskje ikke rekker å spise opp før de blir dårlige i kjøleskapet og må kastes.
– Hos Sylvia oppfordrer de deg til å kjøpe olivenolje fra tank som du fyller på medbrakt emballasje, smiler han fra bak sjalusien som utgjør prøverommet i det lille lokalet.
Pyntet seg mer før
Inn bak sjalusien forsvinner en staselig herre fra forrige århundre. Og ut kommer en ung fyr i litt uryddig dongeri og T-skjorte med trykk. Hvem skulle tro at det er en og samme kar i de to antrekkene?
– Det var et veldig spennende og krevende oppdrag, forteller Malin. – i dekonstrueringen så skulle det rekonstrueres. Håndverksmessig var det viktig å gjøre det så autentisk og identisk som det hadde vært gjort tidligere. Fagpersonen i henne sier at det nok hadde vært enklere å lage helt nye plagg.
– Det var veldig vanskelig å komme til og det har blitt mye håndsøm som resultat av det. Man har bedre kontroll med hendene enn med maskinen, sier hun og viser hvor tykt stoffet er. Men hun er glad for at hun har gjenkjent hanskelommene som befinner seg i skjørtene bak.
– Jeg tror bestemt at menn pyntet seg mer på den tiden, fra sko til flosshatt, mansjettknapper og bukseseler, sier hun.