Det er stille. Himmelen befinner seg bak en konturløs horisont. Noen snøfnugg faller lett foran skibrillene. Du sitter på bjelka over sporet. Skiene er spent og plassert i sporet.
Uttrykket Det er typisk norsk å være god, er et slagord som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland lanserte i nyttårstalen 1992. Uttrykket ble hedret og æret og fikk applaus straks det ble lansert. Det var balsam for den norske folkesjelen at den daværende statsminister satte ord på noe vi følte innerst inne. For vi hadde det sånn at vi av en eller annen uforklarlig grunn sjelden syntes vi kunne hevde oss og si at vi var best i noe. Men å være god – det var en annen greie vi kunne forsone oss med.
Da Danmark var en fjern fetter
Vi, Norge, var lillebror av Sverige og bare en fjern fetter av Danmark. Vi befant oss for langt unna – og våre tilværelser holdt ennå hus i en analog verden. Svært lite innflytelse nådde så langt nord til at vi kunne måle oss med dem. Og holdningen at vi ikke kunne, var skapt gjennom generasjoner. Folk før hadde trua på landet, men ikke på at nordmenn kunne hevde seg, konkurrere i forretninger eller bli til noe.
Du kjenner tyngden av dem, de er hissige på dra avgårde, klare til å rykke. Du må anstrenge deg for å holde dem igjen. Kjenner det i lårmusklene. Du venter på klarsignal til å slippe dem, du vet det er krefter involvert …
Tro det eller ei, dette var en holdning som aldri gjaldt skisport. Skisport har gitt oss verdens beste selvtillit i århundrer. En skisport vi elsker er hopp. Ifølge en utgammal artikkel i Dagbladet, skrevet av avisens sportsjournalist Esten O. Sæther, var det 11 land som hadde mannlige lag i hoppsport i 2011.
Om det er et stort tilsig til hoppsporten, skal være usagt. Men tilsig har det vært. Fra det annet kjønn. Vi husker at Norges mest meritterte kvinnelige skihopper, Anette Sagen skulle ta jomfruhoppet i Holmenkollen da den redesignede hoppbakken åpnet, 3. mars 2010.
Tok dyden på Holmenkollen
Men da var den allerede tatt dyden på av 12 mannlige testhoppere dagen før, som en kulturell massevoldtekt. Det, til tross for at 42 000 mennesker hadde gitt sin tilslutning til oppropet om at Anette skulle skape historie for både Norge og hoppsporten. Både som hopper, og kvinne.
Ikke bare god, men best
Da vi fikk arrangere vinter-OL i 1994, var det ikke til å holde ut hvor stas det var. Gros uttrykk typisk norsk å være god, ble snart til bedre og best. Hvor tok vi det fra – vi viste millioner av mennesker ute i verden at vi hadde kompetansen, kreativiteten, de kunstneriske evnene, produksjonsfolk, vetter, troll og alver nok til å presentere et OL-show uten sidestykke. Så bygget vi verdens hotteste hoppbakker.
Skiene kjennes tunge mot underlaget. Du vet at øyeblikket nærmer seg. Bevisstheten skjerpes. Du vet at du om få sekunder vil flytte vekten over på skiene og at det trygge underlaget du sitter på – planken som står på tvers over ovarennet – snart vil eksistere i en annen tid. Snart skal du slippe taket …
Kjente på mestringsfølelsen
Vi ble modige, lekne og kule i ‘94. Vi hentet frem det norskeste vi visste om. Vadmelsknikkersen og lusekofta ble uniformen til den skikulturelle undergrunnsbevegelsen. Det var telemarkski, de hadde skjønt det. Nikkerser og lusekofter var hott støff. Gutter og jenter, lyse lugger og pannebånd – tovede ullvotter og solbriller med speilrefleks.
Hvilken kraft var det som fikk oss til å samles under den store kulturfesten i de unge 90-årene? Teater, musikk, arkitektur, klesdesign, design, film og TV. Alt vi kunne – og plutselig kunne som alle andre, fikk vi vist frem til milliarder av mennesker. Ja, jeg snakker om hele produksjonen fra ide og tegnebord, til ferdig produkt. Verden hadde ikke sett maken.
Bøyd, med knærne over tærne. Du raser nedover ovarennet. Det går fort. Så går det fortere. Du vet at farten du må oppnå skal hjelpe deg til å fly. Fly som en fugl – langt over kulen …
Hopper du på ski…
Klart vi har bygd verdens mest spektakulære hoppbakker. Vi er jo nordmenn. Og hoppnasjon. Men har vi har egentlig noen stor folketradisjon for å drive med hopp? De fleste av oss går på bortoverski i trygge, flate landskap, joda – litt variert er det jo, oppover og nedover og kanskje til og med en krapp sving. Vi er mestre i sporet. Tross alt født med ski på beina.
Hva er det så som bryter med det hvite vinterlandskapet av perfekt familieidyll på søndagstur over frosne skogsvann, åpne fjellvidder? Så hvorfor så mye prat om å hoppe på ski?
Kanten nærmer seg. Farten er stor, du har ingen anelse om hvor fort det går. Vinden presser drakten mot kroppen. Kanten kommer. Du vet du må satse, vente for å finne nøyaktig riktig satsningspunkt. Og … Ja, her bråstopper det.
Norsk kultur og næring til salgs
Å finne riktig satsningspunkt er en kunst. Så langt er det ingen kjent norsk designer som er kjent for å ha laget en revolusjonerende hoppdress. Eller noen norsk sportsutstyrsprodusent som har utviklet hoppski som leder industrien. Vel … Madshus skal ha laget noe for 30 år siden eller mer. Men gjelds det? Selskapet som sitter på kunnskapen om norsk skikultur er solgt til amerikanerne. Mye god, norsk business har sklidd utfor hoppkanten.
Trangen til å sette utfor stupet
Vi er kommet til satsningsøyeblikket i historien om hopperen som er på vei ned ovarennet. Her må vi dessverre avbryte den romantiske ferden over hoppkanten. Resten må vi tenke oss. Vi kan si historien foregår i Lysgårdsbakkene hoppanlegg på Lillehammer. Den største, en K123-bakke, ble oppgradert i 2006 med plass til 40 000 tilskuere. Så hva har hoppsporten med norsk pågangsmot å gjøre? Vi, en notorisk hoppnasjon. Men mest i hodet? Det er ikke lett å huske når 40 000 lidenskaplige tilhengere sist tok seg turen for å se hopprenn en søndag.
100% hoppsport
Det er ingenting galt med å være god. Det er heller ingenting i veien med å bli best. At vi har verdens nysgjerrige blikk på oss langt utenfor hoppbakken, er et faktum. Verden står der og logrer og har forventninger til oss som en skapende nasjon. Imens sitter vi sånn litt intetanende på hoppkanten, dingler med beina og lurer på hva vi skal investere i når oljeeventyret er over. Hoppski blir det garantert ikke.