Og fra det øyeblikket skal dagen bli kortere og kortere. Og døgnet mørkere. For noen kan det være tegn på desperasjonens sesong alene. For det er ingen hemmelighet at mørket bringer med seg årets ettertanker og summerer opp de foregående årstidene, helt frem til soljevndøgn den 21. desember. Da snur sola og ny energi og nytt håp er i sikte.
Desperasjonens sesong
Jommen sa jeg mørketid og desperasjon. Jeg ligger langflat på min selvdesignede sofa, den gamle, lakkerte furusengen fra Ikea, som jeg var den glade eier av før jeg ble samboer og gift. Ikke si det til noen, men den tilhørte engang en ekskjæreste, jeg arvet den og drasset den med meg videre i livet, slipte den ned og malte den.
Det er et faktum at det er mørketid. Solen går ned kvart over fire.
Den har jeg fått mannen min til å skjære av gavlene på og bygge en god rygg i stedet, stor nok til at jeg kan kaste mange store og deilige puter i den som nå er en daybed. Ingen skal kritisere meg for ikke å være på den trendy siden, der vi gjenbruker – eller redesigner, som det også heter.
Sofaputer som nynner
Som vi alle vet, så er putene husets humør. Vi redder oss fra den verste desperasjonen og kjedsomheten ved enkelt å bytte trekk på dem, slik at vi kan anpasse oss hver årstid slik den måtte komme. Det er ikke annerledes i mitt hjem; putetrekkene er byttet og fargene forteller meg straks hvilken årstid det er også her. Stuen fremstår i rolige kamuflasjefarger for ikke å skake opp et skjørt menneskes høstsinn.
Høst og vintertoner nynner ut i rommet, mot den svarte, kalkmalte veggen. Rommet er slettes ikke ferdig innredet, her trengs både lamper og bord. Og et par runder med ommøblering. Og re-ommøblering. For det er ikke et enkelt rom å innrede, og jeg har prøvd flere løsninger. Jeg kan kjenne desperasjonen krype oppover ryggen. Ikke ferdig. Blir aldri ferdig. Blir ikke fornøyd. Og fordi jeg fjernet alle spor av gardiner, tar jeg straffen. Istedet for å bytte til vintergardiner, slik de gjør det med et knips i en reklame på TV, kikker jeg engstelig ut på det svarte høstmørket som lener seg inn mot rutene mine.
Det er mørkt. Jeg skal dirre av spenning.
For der ligger jeg på rygg, som den reneste prinsesse på erten (sofaen fungerer også som gjesteseng, så jeg kjøpte en ekstra god og myk overmadrass som kommer meg tilgode når jeg tilbringer vintermånedenes TV-seriemani i vannrett positur), midt i sengen, mann og barn fordrevet av min trang til å gå i hi, den tunge kroppen, fylt av latskapens mindfulness, og synker ned i det myke underlaget.
Det er meningen at jeg skal seigpines, pirres, skremmes, plages og føle avsky.
Derfra stirrer jeg på den svarte skjermen foran meg – den som noen feilaktig påstår er familiens samlingspunkt, den som skal tennes og fylles med sesongens nordiske krimserier – som skal plage vettet av nysgjerrighet, fascinasjon, kvalme, avsky og begeistret beundring over særdeles god historiefortelling, karakterer, skuespilleri, fotografi, scenografi og nettopp ivaretakelse av de sære, nordiske trekk og fargefiltre som får en lettere høstdeprimert til å føle seg yr av glede og ville dele med en utlending. Det er så bra. Og racet, for det finnes jo, ledes stadig vekk av danskenes Broen.
Det norske filmdialogkomplekset
Fra min vannrette positur, liksom sugd ned i madrassen, kan jeg ikke fri meg fra å lure på om våre svenske og danske naboer har det som oss, at de fortvilet forsøker å unnslippe et stadig tilbakevendende svensk eller dansk ekvivalent av Wam&Wennerøe-komplekset. Jeg lurer på om de i det hele tatt har et. Høres alt det svenske naturlig svensk ut og det danske naturlig dansk ut når skuespillere snakker på film?
Ja, sorry, gutter. Det er ikke første gang dere hører det. Det er usikkert om vi må takke dere for forsøket på å lage så god film dere kunne. Komplekset som ble skapt hjemsøker ennå en hel industri og et par generasjoner filmseere. Jeg har så lenge jeg vet og i desperasjonens navn, lurt på hvordan det er mulig at dialog kan bli så unaturlig på film.
Jeg klarte meg helt frem til episode fire. Jeg sikter til den norske TV-serien Okkupert. Jeg var ikke kritisk, jeg var egentlig ganske positiv. Jeg lover. Jeg stilte med et åpent sinn. Jeg sa ikke at det var dårlig. Jeg dømte ikke på forhånd. For mye av det jeg ser er bra. Jeg så hele tre episoder og lot tvilen komme tilgode. Det er ingenting jeg vil mer enn å framsnakke absolutt all norsk kultur. Men så kommer desperasjonen krypende. For jeg vet vi kan bedre.
Dyrt er bra
Norges dyreste TV-serie. Vibeke Johnsen i Nettavisen har høflig anmeldt serien, og mener den er både ubehagelig og sitrende. En kunne tro hun hadde fått betalt for å si det. For hvis en finnlandshette og et helikopter er ubehagelig, så kall meg en krakk.
Jeg lar meg ikke skremme av et svart helikopter. Eller sjarmere av klumsete kjærlighetsantydninger. Stopp.
Og det kan jeg si, som hopper høyt og lar meg skremme bare musikken øker takten. Man rekker knapt å sitre, eller å gripe etter en av de nyomtrukne sofaputene for å gjemme ansiktet, for scenen du ser har allerede gjort det helt klart hva neste scene bringer. Og så er det ganske pinlig med overtydelige kjærlighetshentydninger. Det går bare ikke. Stopp!
Det er altså bråstopp fra episode fire. Men hele serien skal ses. For det er mye bra potensial. Bilder og klipp. Men det er varierte skuespillerprestasjoner og storyen er frynsete mange steder, motivene henger i luften. At vi har trukket inn utlendinger til å spille utlendinger, skaper troverdighet. Alt det der funker. Helt til episode fire har jeg hatt et tynt håp om at serien skal gå gjennom min desperate filmsensur. Jeg hater å være norsk på den måten; å dømme noe fordi det er norsk. Men sånn er det. Det er mørketid.
Psykologhjelp
Det tvert imot pinlig at jeg nå vet at dette er den dyreste produksjonen Norge har sett. Jeg burde ikke visst det. I desperasjonens navn: Kan jeg ikke bare lukke øynene og si at det er bra – og følge Nettavisens begeistrede anmelders betraktninger av TV-produksjonen som er skapt på norsk sokkel. Og holde kjeft?
Kanskje har desperasjonen grepet meg slik den har gjort det med med Saga Norén. Hun sloss med fortiden og familieforhold som innhenter henne. Det er tunge tak i mørektiden. Jeg trenger bare profesjonell hjelp til å finne en TV-serie som kan lege mine mørke tanker om norsk underholdningskultur. I motsetning til Saga, mener jeg bestemt at jeg også bør gå til psykolog. Og den som skal redde meg og min mørketid må bli Dag.
