Kulturminner fortalt på tre minutter - PLNTY | kulturmagasinet

Kulturminner fortalt på tre minutter

Per Olav Torgnesskar har tatt permisjon fra jobben som seniorrådgiver i Kulturrådet. Over 50 millioner fotografier i norske arkiv, bibliotek og museer, har gjort ham nysgjerrig på hvilke historier han finner blant dem.

Gjennom sitt arbeid med bevaring og formidling av den norske fotoarven har han laget tre digitale fortellinger. Og nå vil han bruke disse som mal for å lage flere nye historier basert på norske fotografier.

Plnty_Per_Olav_Torgnesskar_Kulturaadet_2015
Foto: Norsk kulturråd

Trivielle Kongsvinger
Med utgangspunkt i et postkort fra trivielle Kongsvinger, som naturligvis hverken er kjedelig eller monoton, har han laget en underfundig historie om hvordan livet var på 70-tallet, men det handler også om norsk historie, om tekstilbransjens hang til bruk av nylon og om postkortets plass i samfunnet. Han småprater om det lite spektakulære motivet – om det som var konvensjonene på den tiden – og om noe av det gjeveste et norsk samfunn kunne fremvise på den tiden; modernitet.

Tonen i filmsnuttene er ikke ironiske, men tilbakeblikk fremkaller kanskje alltid et snev av humor, slik vi en dag vil se vår egen tid med et skråblikk, og fascinasjon. En litt avventende fortellerteknikk bidrar til at smilet brer seg over ansiktet – enten man kjenner igjen 70-tallet eller ikke.

Avventende fortellerstemme
Kanskje er det måten han presenterer historien på – ja, litt 70-talls aktig den også – enkelt, stille mellom ordene – hører at han trekker pusten, venter, forteller – kontentum i rommet er tydelig, til motsetning fra dagens lydbilde, som i en hvilken som helst medieproduksjon, legger musikk og puls ligger under og driver frem en slags spenning, mot et forventet klimaks, selv når det bare er nyhetene som presenteres. I denne historien er det ikke noe klimaks å finne.

Min fascinasjon for disse kortene ligger i det trivielle. De er fotografier av steder vi alle har vært, om ikke akkurat i den hovedgaten i en mellomstor norsk by, så i en – til forveksling lik.

Stemmen i seg selv blir den eneste lyden å støtte seg på ved siden av bildene og de sekvensielle klippene i den digitale produksjonen som viser nøyaktig det han snakker om – fraværet av feiende flotte Hardangerbunader og fossefall, slik det var på 70-tallet – men som også sier noe om vår tid. Kontrastene er tydelige. Og det skal de være.

Les også:  Härenstam, et mørkt og humoristisk univers med lange skygger

Et stillbilde er et stillbilde
– Et stillbilde er et stillbilde, sier han og forklarer at meningen er at dette skal være veldig enkle fortellinger. Han liker ikke så godt tanken på at et stillbilde skal fremstå som et levende bilde, med digitle 3D-effekter, zooming inn og ut eller panoreringer frem og tilbake.

– Stillsfotografiet har en unik kvalitet, og her skal det få stå stille, det skal være få elementer som forstyrrer – kun en fortellerstemme, ingen musikk – det er det som er meningen. Han har tro på dette uttrykket, som er særegent.

Nå ønsker han å ta et dykk ned i flere av de mange bildearkivene for å se om han finner flere spennende – eller også uspennende – historier han kan fortelle. Målet er en serie på ti. Tror han, i alle fall. Alle bitene i prosjektet er ikke helt på plass ennå.

Skal skrive manus
– Jeg skal ha permisjon og bruke tiden på å gjøre research i forskjellige fotoarkiver, og så skal det skrives manus til de resterende historiene, sier Per Olav, som dessuten også skal ut og finne en god samarbeidspartner på produksjon for nettopp å kommersialisere serien, få den på TV eller få vist den på andre måter. Han ønsker gjerne at NRK sier ja til den, men ingenting er klart ennå. Per Olav Torgnesskar snakker om kulturarven og hvordan vi kan forstå den og demokratisere den. Og det er hans fortellerstemme vi hører i filmene. Slik ønsker han at serien skal fremstå. Enkel i sin form.

Stillsfotografiet har en unik kvalitet, og her skal det få stå stille, det skal være få elementer som forstyrrer.

Hvem er Bobby?
I sin søken etter historier fant han et albumsfotografi blant uordnet materiale i Nasjonalbibliotekets bildesamling, et svart-hvitt bilde med en brunviolett tone. Ukjent opphav, fyrstikkeskestørrelse. Et unnselig bilde. Han ble nysgjerrig på det. Kikket nærmere på noe han mente han kjente igjen. Middelthunsgate på Majorstua i Oslo, hjemlige trakter. Og bak – var det ikke Frogner Stadion? Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling. Men hva gjør folkemengden i gaten, og hvem er Bobby – fra påskriften i albumet: Bobby ved stadion, febr 20?

Les også:  «Hvert øyeblikk teller – følelser av AIDS», en sterk påminnelse på Henie Onstad Kunstsenter

Historien om hva som skjedde i februar 1920, har Per Olav Torgnesskar kommet til bunns i. Bildet er fra den 7. eller 8. februar 1920 da de to rivalene på lengdeløpsskøyter, norske Oscar Mathisen og amerikanske Robert «Bobby» McLean møttes til duell på Fronger stadion. Det hele foregår kun et steinkast fra der han selv vokste opp, og i et bilde som like gjerne kunne vært kastet og tilintetgjort.

En intens historie
Fortellerstemmen i denne filmen har en annen takt, og et mysterium blir oppklart. Og tro det eller ei, man kan kjenne både vær og vind. Bildet på at Majorstuens trafikkerte gater engang var landlige områder, og at det kan være mennesker i folkemengden på det gamle fotografiet man kanskje vet hvem er, skaper en pirrende stemning – på ikke mer enn tre minutter! Så er det over. Og så vil man ha mer.

Close