HJERTESLAG
I den grad moteukene i Stockholm og København har bidratt til å sette hovedstedene på kartet, viser frem god design, og har skapt et oppsving i mat, vinkultur og turisme med sus og swag, har Norge og Oslos forsøk på å være like stor og sterk som de andre, fullstendig kollapset på dette området.
Norske designere – æret og hundset
Norske designere har vært æret de siste par årene og hundset gjennom flere tiår. Æret – fordi det er en ny trend for oss nordboere å være med og ikke for. Norske designere har fått forsiktig skryt for nyskapende stilarter, hundset for sin dårlige evne til å være forretningsfolk.
“The Social Guidebook to Norway” – et absolutt «Must-have».
Og det er av folk som isolert sett vurderer bedrift som en selvbærende virksomhet. Og naturligvis skal en virksomhet være selvbærende. Men å bygge en bransje, krever større krefter med flere aktører involvert.
Svarene finner du i boken
Kan det være at de som søker svar på den norske, defensive holdningen kan finne svar i boken “The Social Guidebook to Norway” – den nyeste anskaffelsen i bokhylla – et “Must-have” for enhver norsk beboer. Forfatteren av boken, Julien S. Bourelle, har hatt diverse styreverv i Norge og har levd i mange kulturer før han kom hit.
Nå har han permisjon fra sin dokorgrad for å snakke om kulturelle gap. Mon tro om selv de behjelpelige illustrasjonene til Nicholas Lund kan hjelpe de røde, hvite og blå med å forstå seg selv. En kan jo håpe. De er virkelig morsomme!
Se, det går!
Vi har suksessfulle moteforetak i Norge som også har gjort det bra i utlandet. Enestående designere også, Nina Skarra er en av dem. Men kanskje kommer de som lykkes best i hovedsak fra vestlandet der det regner mest, og utviklingspenger er tilgjengelig. Moods of Norway har butikker i både New York og Los Angeles.
Skal ikke en moteskaper nettopp være annerledes, ha «it»-faktor og vekke oppmerksomhet?
Norwegian Rain er et norsk designmerke som har slått seg opp som en paraply over hele verden, og det internasjonale motemagasinet Vogue avbilder så gjerne deres plagg i sine motereportasjer. Det er flere med dem. Og vi klapper, med en nesten barnslig hengivenhet. Se, det går!
Hva skal til for å kjøpe Norsk design
Er det så helt nødvendig å bli stjerne utenfor Norge før nordmenn kan akseptere og omfavne norske moteforetak og kjøpe norskdesignede plagg i Norge? Eller mangler de rett og slett swag?
En motedesigner som reiser seg på den norske arenaen i øyeblikket er James Lazar Braathen. Han er skuffet over den defensive skoleringen han fikk på Esmod, og lurer på om det ikke lar seg gjøre å tenke annerledes i dette landet? Skal ikke en moteskaper nettopp være annerledes – ha “it”-faktoren nettopp for å stå ut av mengden, bli lagt merke til, for å gjøre suksess?
Mariette ser man ikke lenger på visningene. Hun holder seg utenfor runway. Og konsentrerer seg om å bygge virksomheten. Det har ikke skjedd uten svette og tårer. Og ikke uten at ektemannen har engasjert seg i designvirksomheten på heltid, og sakte og sikkert bygger de merket og er kanskje den eneste som kan skilte med “kongelig interesse”.
Likhet i resultater
Skal man ta “The Social Guidebook to Norway” på ordet er det langt igjen til vi kan lykkes som motenasjon her hjemme. Vi leser: “In Norway, Equality is not about equality of opportunity. It is about equality of results». Langt igjen til mål, med andre ord.
“In Norway, Equality is not about equality of opportunity. It is about equality of results»
For det er et faktum at vi ikke klarer å stå samlet rundt det byggverket som norsk motebransje kunne være. Men hvorfor klarer ikke Norge å skape merker som skaper internasjonal oppmerksomhet, som svenske Acne og danske Henrik Vibskov? Hvorfor klarer vi ikke å utvikle talent og oppnå støtte fra norske investorer? Det er spørsmål journalist Jorun Sofie Fallmo Aartun stiller i sin bok “Avkledd”, utgitt på Aschehoug forlag.
Hun plukker fra hverandre både klær, budsjetter og tall for å finne svaret på hvorfor så få norske designere finner veien ut av Norge og opp på den internasjonale catwalken. Hun jakter på svar på hvorfor norsk næringsliv rett og slett ikke engasjerer seg. Merkelig, for den som kjenner til det, vet at i mote ligger det både makt og penger. Swag.
I Danmark åpnet finansministeren showet
Merk. I Danmark var det ingen ringere enn landets finansminister som åpnet Copenhagen Fashion Week i fjor. Og nå er de i ferd med å ta posisjon som nordens motehovedstad – og det med både sus og swag. Kanskje trenger vi danske politikere her i landet.
Oslo Fashion Week kastet inn håndkleet fordi bransjen dro i alle retninger.
Æsj. Det er så irriterende. Det så virkelig lyst ut for norsk design der et øyeblikk, men det var før Oslo Fashion Week kastet inn håndkleet for godt, etter opptil flere trusler om å gjøre nettopp det. Men det var først etter at de forskjellige aktørene som så mer enn gjerne ønsker å promotere designere og selge norsk mote i utlandet, ikke kunne samarbeide og i stedet dro i hver sin retning.
Eller ligger svaret i Bourelles så nære betraktning over vår evne til ikke å lykkes ligger i denne betraktningen: “There is a shared understanding that the “strong” shall help the “weak” so that all stand equal at the end … or that the most talented help the less gifted so that all end up being average”.
Nekter å slippe taket
Det er viktig å framsnakke de norske designtiltakene- og initiativtakerne som forsøker å overleve, som på en måte nekter å slippe taket i en idé om at også vi her på bjerget har noe å tilby, noe å vise verden, noe som er annerledes og salgbart – design, materialer, vilje og evne, kultur og historie – for i den grad vi har båret klær i dette landet, så har de også blitt skapt og uttrykkene forandret seg. Vi har de aktørene i landet. Men det de trenger er å bli sett.
For alt vi driver med handler jo om interaksjonen med verden, ikke sant? Vi lever jo ikke av å selge olje til oss selv, for å si det sånn. Og selv om vi tok et elegant steg over finanskrisen, så er vi ikke urørlige. Selv om norske politikere og investorer har kategorisert norsk mote- og klesdesignbransje de siste 40 år som hobby, så trenger vi faktisk å utvikle nye næringer. Vi trenger kreativ tenkning.
No way. No swag.
Det er ikke sikkert at innsprøytning av penger i turistnæringen fører hen til å lykkes med det vi anser som annen næring. Etter et besøk i Helsinki i august var det overraskende nok ikke et stakkels hotellrom, Airbnb-leilighet eller rom på hospits å oppdrive. For der var det festival, og dessuten fullt av grundige turister fra Asia, interessert i finsk arkitektur.
Det kan hende vi ikke kan stole på at Vigelands Monolitten klarer å dra turister fra hele verden alene. Ei heller er det et trekkplaster for våre utenlandske venner at norske halvlitre går for 12 Euro stykket. No way. There’s absolutely no swag.