Grafittikunstneren «Math» sliter litt med hvordan han skal komme i gang der han står med ansiktet mot veggen. Han har ingen skisse å følge, foreløpig ingen plan.
Grafittikunst går nemlig ut på å skape et kunstverk der og da, på impulsivt vis. Mange går rundt og ser hva andre gjør, men «Math» vil være genuin. Han har holdt på siden 2000. Nå er han også invitert til å være med på en utstilling. Galleriet Blank Space i Oslo er at annerledes galleri, et mer organisk et, blant annet ved at de arrangerer workshops av forskjellige slag. De kommer i nærmere kontakt med miljøer. Ni gatekunstnere skal delta.
Galleriet Blank Space i Oslo arrangerer utstillinger med grafittikunstnere.
Provokasjon er ikke ordet
Plnty lurer på om grafittikunstnere er provokatører, taggere. Når spørsmålet faller, får vårt intervjuobjekt et uforstående uttrykk i ansiktet. Han sier at grafitti formidler fred fremfor fare og sammenligner grafittikunstnere mer med barn og deres behov for å tegne streker på asfalten med kritt.
– Jeg kjenner meg inte igjen i spørsmålet, sier han på avslepent göteborska og ser inn i veggen som han så smått har begynt å skisse på. «Math» er ingen rebell. Han er blitt far, og det medfører at han vil male lovlig. Men han vil gjerne fortsette å male – det er som en terapeutisk øvelse, en slags meditasjon – han savner flere lovlige vegger i byen.
Beholder mystikken
Svenske «Math» holder seg på innsiden av grafittikulturen og vil ikke refereres til med fullt navn og bilde av ansiktet, i vår artikkel. Noe av mystikken rundt myten må bevares. «Pysst-pysst». Lyden fra sprayflasken skjærer gjennom et stille øyeblikk. Han har vært i Norge i sju år. Kom for å jobbe litt. Han tenker.
Og har begynt å streke opp i grått på veggen foran seg. Selv fattet han interesse for gatekunst da han gikk på en fritidsklubb på stedet han kommer fra i Sverige, en halvtime utenfor Gøteborg. Der holdt de kurs, og hadde betalt for sprayflaskene. De visste hvordan de skulle engasjere ungdom.
– I Sverige holdes det kurs i grafittikunst på fritidsklubbene, forteller «Math». Det engasjerer ungdom.
Grafittikunstnere oppdras
Sett utenfra, kan det oppfattes som om grafittikunstnere gjør som de selv vil. Men man oppdager snart at en kodeks må følges i miljøet, som igjen har rot i et ganske strengt hierarki. Kanskje er det derfor politikere og andre drar seg i håret over tagger på gatehjørner – spor etter forsøk på kunstnerisk ytring – som aldri blir til noe mer enn krusedull fra sprayboks. Hærverk.
Innad i miljøet blir man oppdratt: utenfor Hausmanias lovlige vegg, ute i verden, kan man ikke tagge på eller male over et hvilket som helst verk. Der må utfordreren levere noe som er bedre, om det skal skje. Du blir ikke godtatt før du kan bevise det.
Det skal altså mot, selvsikkerhet og egenskaper til for å måle seg med de beste, for å bli akseptert. Men en tagg kan være starten på noe mer. Taggen – eller «trow ups», som «Math» også kaller det, er signaturen til utøveren. Og når den er fylt inn med farge, med eller uten konturer – en snabb fyll-inn – som han beskriver det, er den plutselig blitt en «piece».
Selv liker han «pieces» og synes de er sammenlignbare med et «digitalt typsnitt» – en signatur som kan være gjort i fullstendig ulike stiler.
– Former man kan dra i ett … som man ikke behøver å fikse eller beskjære … Han snakker innover, konsentrerer seg om veggen. «Pysst». Er kritisk til seg selv.
Lovlighet skaper et miljø
På lovlige vegger kan selv den sist ankomne i miljøet med minst erfaring får lov til å utfolde seg. Det betyr at de slipper å bevise at de maler bedre enn det de maler over. «Math» synes nettopp det er med på å skape et bedre miljø – det at alle som er interessert og har lyst til å prøve seg kan få muligheten.
Han går gjennom et rituale hver gang han står med ansiktet vendt mot en vegg. Han har en rutine.
De svake, grå strekene er i ferd med å finne en form. «Math» snakker ikke så mye nå, går i seg selv mens det sier «pyssssst» fra sprayflasken. Han går gjennom et rituale hver gang han står med ansiktet vendt mot en vegg. Han har en rutine. Starter alltid fra venstre og maler mot høyre. Så må han tilpasse stilen så bokstavene får en helhet. Proporsjonene må være i orden. Målene han beslutter fra nederste bokstav og ned til bakken må samsvare. Det må være likevekt. Strekene kan være harde, myke, smale eller tjukke. Mange mener at grafitti bare er kluss som er dyrt å fjerne.
Hausmania forsvarer grafittien
Kulturhuset Hausmania står som en borg i byen. Etter at eiendommen ble okkupert i 1999, har Oslo kommune kjøpt huset og kulturvirksomheten her har vært utviklet jevnt og trutt siden starten. Driften har vært påvirket av politiske opp- og nedturer. Endel politikere har ikke ønsket fargeklatter på husvegger her og påstanden om at den lovlige veggen har bidratt til ulovlig tagging ellers i byen, har vært diskutert i fagmiljøer. Grafittiveggen har ofte vært utrydningstruet. Men grafittikunst kan visst ikke bare fjernes fra Oslo og jordens overflate.
Sterke kommentarer
Gatekunsten på verdensbasis har samtidig fått et annet og kanskje sterkere, samfunnskritisk uttrykk. De engelske, Londonbaserte gatekunstnerne Banksy og Endless er symboler på det. Deres streker er mer enn tagger og fargerike «pieces». De har i årrekkre malt naturtro malerier med sjablonger på husvegger – visuelle uttrykk med en politisk kommentar, ofte med ironisk snert – til samtiden vi lever i. Ett berømt bilde av Banksy er motivet av geriljakrigere som har tatt Dumbo til fange.
Banksy-motiver auksjoneres bort i for høye summer ved Sotheby’s i London. Noen surmuler over at grafitti er blitt stuerent.
Banksy, Endless og andre grafittikunstnere med stemmer, skaper motiver som oppleves som virkelige malerier, gjort tilgjengelig for hvem som helst som bruker gaten. Samtidig som noen surmuler over at grafitti og gatekunst blir stuerent, er flere av Banksys verk er blitt auksjonert bort ved det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i London til gigantiske summer. Bansky har også stilt ut ved Museum of Modern Art og The Metropolitan i New York og nasjonalgalleriet Tate Britain i London.
Stealing Banksy
Det kan virke som om blikket på grafitti har snudd seg mot de som fordømmer det. Det amerikanske nettmagasinet The Huffington Post kunne i fjor rapportere at eiendoms-forvaltningsselskapet Sincura Group i 2013 ble sterkt kritisert for å ha hugget ned murveggen med Banksy-maleriet «No Ball Games» i Tottenham i den nordlige delen av London.
Eiendomsselskapet Sincura Group hugget ned veggen og solgte Banksy-motivet «Slave Labour» for mer enn 7,5 millioner kroner. De er blitt sterkt kritisert.
Våren 2014 kunne den engelske avisen The Telegraph melde at utstillingen «Stealing Banksy», arrangert av det samme eiendomsforvaltningsselskapet, regnet med å hove inn omlag 500 000 pund, som utgjør rundt fem millioner norske kroner for gatemaleriet. Tidligere har selskapet hugget ned og solgt et annet motiv, «Slave Labour» for mer enn 750 000 pund, eller omlag 7,5 millioner norske kroner. Banksy selv har tatt avstand fra disse salgene. Dette er tilfeller hvor man ser at grafittikunstens kjerne – kommentaren til, og opposisjonen mot makten og det etablerte – blir besvart med makt. Økonomisk makt.
Fra ordet grafitti til begrepet gatekunst
Så det at flere samfunnsledere er i ferd med å vise større grad av interesse for grafitti, gir seg kulturelle utslag. Ifølge NRKs krasjkurs i gatekunst, kan man for eksempel bruke utskjærte stensiler, klistremerker eller installasjoner, strikke på skulpturer eller trær, skape lyskunst eller bruke plakater. Men all gatekunst er en forlengelse av grafittien, en gatekultur som kan følges tilbake til 60-tallet i USA.
I Lofoten er de kjente, norske gatekunstnerne Dolk og Pøbels samfunnsengasjerende motiver på forlatte, gamle bygg blitt en turistattraksjon, som er blitt til over seks år. Prosjektet har de kalt «Ghetto Spedalsk».
Dolk og Pøbels grafittiprosjekt «Ghetto Spedalsk» er motiver på forlatte bygninger i Lofoten. De er blitt turistmål.
Nettstedet ut.no forklarer det slik at det at de har flyttet kunsten ut fra byen har endret folks syn på grafitti, og selv har NRK og DNTs samarbeidsprosjekt UT gjort det til et turmål å ta bilder av motivene og legge dem ut på nett. De to, som etterhvert har fått internasjonale navn, har også fått i oppdrag å utsmykke togstasjonene i Oslo og Trondheim. Enkelte grafittikunstnere fnyser. Det er for kommersielt.
Gatekunst til galleriet
Tilbake på Hausmania tar vinden tak i den svarte strålen som kommer ut av sprayboksen til «Math», og sprer fargen mykt utover. Effekten er en skygge i maleriet.
Han gleder seg mest til utstillingen han har foran seg. Han roser galleriet som har tatt initiativet. En workshop skal arrangeres.
– Vi skal male på veggene i galleriet, forklarer han.
I Sverige er det stor forskjell på hvordan folk forstår grafitti og er i stand til å skille mellom det og tagging. I Norge er det annerledes. Et prosjekt der store fotografier ble utstilt på taket av operaen sommeren 2013 ble karakterisert som vellykket fordi ingen tagget på installasjonene. Når «Math» hører det, bekrefter han rolig at lover eksisterer blant de lovløse:
– I miljøet er det så enkelt, sier han. Man tagger bare aldri på operaen.