KARMAKAMELONEN

En lang, slank skikkelse står ved kontorpulten, den som står strategisk plassert  til høyre idet du kommer inn svingdøren på designhotellet The Thief på Tjuvholmen i Oslo. Dominic Gorham er kledd i sort blazer, smale, sorte bukser. Hvit skjorte og en tynn, grå ullvest under jakken på en typisk norsk sommerdag. Han er velsignet med et slående vakkert utseende og blikk for T. Michaels skreddersøm.

Plnty_10_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Han kunne vært klippet ut av Vouge eller The Rolling Stone Magazine. Ikke vanskelig å forestille seg ham som modell. Og så han kan fortelle deg, når du blir litt bedre kjent med ham, at han har vært med på foto shoots i Sør-Frankrike med trendsettere som fotografen Bruce Webber og modellen Naomi Campbell på 80-tallet. Denne fyren har «cred». Men å være modell er bare noe han har gjort, et slags tilfeldig innfall. Ikke noe han har drevet med.

Internasjonal skikkelse
Lange rastafletter faller hele veien ned til korsryggen. I motsetning til ham begynner de så smått å vise tegn til alder. Enn grålig aura har dannet seg rundt hodet. Når du ser på ham får du ingen følelse av falmet liv. Heller tvert imot. Ansiktet har fortsatt et barnlig preg – ingen dype furer eller grov, værbitt erfaring har boret seg ned i hudlagene. Neida, huden er glatt, foruten et par konsentrasjonsrynker i pannen. Han er ikke helt uten erfaring. Et par granskende øyne ser deg an. Ikke kritisk, bare med interesse.

Plnty_5_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Ler fra hjertet
– How can I help you? Den britiske aksenten er varemerket til Dominic Gorham. Det gjør ham unektelig til en internasjonal skikkelse på norsk jord. Og så – et avvæpnende stort smil som brer seg utover hele ansiktet. Et ansikt fullt av hvite tenner. Og latter som kommer fra hjertet. To lattertriller etter hverandre – på innpust, og han morer seg. Han elsker mennesker, vil mer enn gjerne bidra til å hjelpe dem.

Vi går opp i restauranten for å finne et bord der vi er uforstyrret. Betjeningen pusler rundt og Dominic har to håndverkere i lokalet på radaren. Han er redd de kan miste noe i hodet på gjestene.

Kongen av La Casbah
Å elske mennesker er en egenskap som sømmer seg for en konge. Slik han var, i Paris. Ja, ikke en sånn med blått blod – det er lenge siden de fikk republikk i Frankrike, selv om en godt kunne forestilt seg Dominic Gorham som en skikkelse med krone på hodet, septer, kongekappe i hermelin og rastafletter. Men altså ikke en sånn, men derimot en vaskeekte utelivskonge i verdensmetropolen, med La Casbah som sitt rike.

Lett å forestille seg ham som en konge. En ekte utelivskonge.

Musikkarrieren går på trynet
Det var Dominics gryende karriere som vokalist i England som førte ham inn i utelivsbransjen i Frankrike, og musikken har han aldri forlatt. Men en dramatisk hendelse skulle sette en brå stopper for en drøm om eget band og et liv med sceneopptredner og turneer:

Det er full brakke på musikkstedet Carlo&Johns i London, hvor mange band skal spille denne kvelden. Prominente nøkkelfolk fra musikkbransjen er tilstede. De er der for å sjekke ut nye talenter. Dominic og bandet hans konkurrerer på denne tiden med band som senere skal bli størrelser som Duran Duran, og nervene står i spenn. Dette er den muligheten han og bandet har ventet på, og all innsats har pekt mot denne kvelden i lang tid. Om ikke lenge skal de på scenen og bevise retten til sin eksistens. Det er nå Dominic får vite at gitaristen har drukket seg dritings og bør hentes på puben. Gitaristen blir forsøkt opplivet, og bandkameratene lykkes i den grad at han kan stå på bena. Men utover det er han ikke i stand til å lire av seg en eneste akkord.

I motsetning til mye annet er det ikke enkelt å forestille seg en forsmådd Dominic Gorham. Denne hendelsen får imidlertid begeret til å flyte over. Han takker for seg og drar, til bandets store overraskelse.

Plnty_11_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

The Guy from Everywhere
Et kort stykke inn i samtalen skjønner man at Dominic Gorham har en usedvanlig skikkelig bakgrunn. Da han var barn gikk han på katolsk skole, den beste foreldrene kunne finne. Søstrene hans gikk på skole i et kloster. Han har fått med seg noe fra de tidlige skoledagene som preger personligheten hans. Han er ikke akkurat religiøs. Men han har noe flerdimensjonalt ved seg. En syvende sans som gjør ham mottakelig for inntrykk.

– The fact that you were adopted – has it in any way influenced your success in life?
Han tar en kunstpause før han svarer.
– I consider myself extremely lucky. My father always told me to his dying day: When we came to the orphanage, there was a row of beds …

Har smilt hele livet
Dominic Gorham har ingenting å skjule. Han forklarer hvordan foreldre ganske enkelt kom til barnehjem i England på 60-tallet og valgte ut sine barn selv, i motsetning til kompliserte adopsjonsregler i dag. Barna hadde sovetid, men Dominic sov ikke. Og da de kom inn i rommet, sto han oppreist i sengen og smilte.

– My father said: «I chose you because of that. You was awake and you were smiling. That was how it came about», and he said: «You have been smiling ever since – you’ve been smiling all your life.» Yes, it has had an enormous effect on my life. I think I’ve been blessed, smiler han på en måte som kan plassere ham i hovedrollen i en film med happy ending.

You was awake and you were smiling. That was how it came about.

Han snakker behagelig – akkurat sånn vi nordmenn er vant til at de snakker i engelske TV-serier. Det kan vi leve med, og det er med på å skape et fullendt image for Dominic Gorham. Man kan godt se ham for seg i en filmrolle, som skuespiller. Så har han også gjort et og annet forsøk på å være det.

Flyttet med faren
Foreldrene skilte seg da Dominic var 15 år. Den ni barn store flokken fra Arterburry Road i Wimbledon skulle deles, enkelte hadde flyttet hjemmefra, de yngste fikk velge hvem de ville bo hos.

– Three girls had to decide – and one boy – that was me. My sisters chose to move in with my mother, leaving me the choice – or no choice – to either leaving my father alone or moving in with him. Which I did. My father lived uptown. In Kensington.

Plnty_7_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Nabo med Lady Di
Høyere opp i byen kunne man ikke komme ikke på den sosiale stigen. Rett før hun ble landets prinsesse og et verdenskjent ikon, hadde han Lady Di som nærmeste nabo. Og som 15-16-åring er det lett for en sosete ungdom å glemme å ta med seg nøkkel til huset. Mang en gang måtte hun låse ham inn i gangen så han skulle slippe å sitte på trappen.

Faren var «management consultant» med høy inntekt og status. Han jobbet blant annet for store advokatfirmaer og konsern som De Beers, Dutch State Mines og til og med for den engelske regjeringen. Sønnen er stolt av faren og forteller at han var en tilbaketrukken mann som ikke gjorde mye ut av seg. Men det gikk ikke lenge før Dominic måtte videre i livet.

Fra rockeband til et kokende Paris
Etter den store bandfadesen i London, flytter Dominic til sin franske bestemor i Paris. Og starten på en videre karriere innen utelivsbransjen er et faktum. Nå er han er «duden» fra London som har spilt i rockeband og kjenner viktige folk i musikkbransjen. En dag står han plutselig og mikser de herligste fruktcocktails på «Le Paradis du Fruit». Han har fått jobb, og han har valgt den selv, etter å ha forkastet anbefalinger om berømte steder som Harry’s bar og La Coupole. Han har en følelse for hvilke smaker som passer sammen. Han liker den ærlige måten å lage drinker på, alltid med fersk frukt. Det tar ikke Dominic Gorham lang tid før han blir sentral i utelivsmiljøet i Paris.

En dag står han plutselig og mikser de herligste fruktcocktails på «Le Paradis du Fruit».

Krav til estetikk og atmosfære
80-tallsfesten i Paris styres av store designernavn som Jean Paul Gaultier, Claude Montana, Sonya Rykiel, Kenzo, Issey Miyake, Christian Lacroix – Alaiä, Yamamoto og Mugler. Band som som Inxs, R.E.M, Duran Duran, Tars for Fears, Prince, Madonna og The Culture Club er bare noen av de som leder an på høyttalerne. Og i Paris har designerduoen Comme des Garcons nettopp fått fotfeste – lenge før verdens skulle bry seg om Dolce&Gabbana eller – Gucci – et skikkelig gubbemerke på 80-tallet.

Plnty_8_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Det viktigste for å lykkes i Paris på på denne tiden, var å lage konseptuelle barer og restauranter. Det var ikke bare franske designere som skulle tilfredsstilles, også den vanlige franske gjest hadde krav. Det måtte være velgjort når det kom til hvordan interiør, mat og drikke var satt sammen, hvordan de var komponert som utested. Her var det følelsen av å bli overrasket – å få noe man ikke forventet – som ble lagt vekt på, og som var kjernen til suksess eller ikke. Det måtte harmonere, ellers kom ikke folk.

La Casbah
Dominic topper utelivskarrieren og statusen i Paris når han starter klubben La Casbah sammen med en venn som kommer fra «Club Med», kjent for sin kreative og sensuelle stil. La Casbah er i fullstendig annerledes og Nord-Afrikansk stil. Sammen bygger de to kollegene et sted som de ikke skal behøve å markedsføre, ikke engang et med et skilt på døren. Inspirasjonen har de hentet fra Marrakech, og interiøret er utført som ingen har gjort før dem.

– It was like Aladdin’s cave, forteller han.
– Dirty. Dust would come off the walls. It became really popular. I was 25 years old and I was in the position to choose the audience!

Robert De Niro på vei ned gaten
Lunsj serveres i restauranten på det tidsriktige hotellet på Tjuvholmen. I forrige uke gjestet en av Londons hotteste interiørdesignere – Lee Broom – stedet, og fikk en suite oppkalt etter seg. Bob Geldof var her visst for et par dager siden. Fenikkelbakt brød kommer først på bordet.

Han dypper en brødbit i pisket smør og forteller:

Band som The Rolling Stones, artister som Lenny Kravitz, modeller som Helena Christensen var på La Casbah. Alle kom. Han smiler som om han selv ikke tror det er sant og beskriver dørmannen Abraham: stor som to hester, og de ansatte, hvorav bare én var fransk.

I remember seeing Robert De Niro walking down the street one night.

La Casbah ble en internasjonal Hot Spot, en smeltedigel av interessante og spennende personligheter og superkjendiser. De, som alle andre, måtte vite adressen til stedet som var gjemt bak en sort dør:
– I remember seeing Robert De Niro walking down the street one night. He was quite anonymous. The people in the door didn’t spot him. But I did.

Det ringer i mobiltelefonen. Dominic ber om unnskyldning før han forsvinner og blir borte. Noen trenger ham et sted i huset.
– I’ll be back …

Plnty_2_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

En sosial kamelon
En kan tro at så mange år i et overflatisk miljø som utelivet er, fort kunne brutt en mann ned. I en alder av 51 år har han holdt seg godt i en bransje som raskt kan ta livet av en som ikke unnlater seg fristelser som utelivsbransjen byr på. Derfor kan en godt forestille seg at han er et mediterende menneske, når han sier at han er det. Eller man kan se en afrikanerhøvding fremfor seg hvis man legger til litt fantasi. Og kanskje er han en. Hvem vet.

Dominic Gorham kan nemlig være hvem som helst. Han er en sosial kamelon. Kanskje er nettopp det hans styrke i livet. Han er så forskjellig at han nettopp passer inn overalt. På visittkortet hans fra designhotellet på Tjuvholmen, står det «guest relation manager».

Dominic Gorham kan være hvem som helst. Han er en sosial kamelon.

Sto klar til å reise i tre år
Det virker i alle fall som om han har funnet sin livsfilosofi og lever den ut. Han holder seg unna alkohol, og har rollen som observatøren, den som analyserer omgivelsene. Visst jobber han mye. Men under den beherskede overflaten, det verdensvante utseendet og den selvsikre oppførselen, finns det også en villmann. En som, etter å ha ledet utelivet i Paris, vet hvordan livets frukter kan smake. Det har han latt bli igjen i fortiden.

Kontrasten var enorm da han kom til Oslo fra et kokende Paris for å ta vare på sin nyfødte sønn – nå en ung mann på 21 år  – forsto han at han måtte legge om livsstilen. Først ganske motvillig. Hva hadde Oslo å tilby? I tre år hadde han bagen pakket og klar, plassert ved utgangsdøren, før han besluttet å la Oslo bli starten på en ny tid. Nå gleder han seg over det, og å på nytt ha funnet kvinnen i sitt liv, som han har fått to nye barn med. En sønn og en datter, siste født i mai.

Plnty_12_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Ånden i lampen
På steder som Bar Bocca, Buddah Bar, Aqua og Grand Hotel i Oslo vil det alltid finnes spor etter Dominic Goreham. Det er antakeligvis den spesielle følelsen av nærvær som gjør at han har satt preg på både steder og mennesker.

The Thief har vært tilholdsstedet hans siden det var under bygging. Før det, sju år på Grand Hotel. For mange har han vært som ånden i lampen. Og det kan man forestille seg: Gni på lampen og ut kommer en som straks oppfyller drømmer, endrer etablissementer, skaper merverdi, tiltrekker nytt klientell, finner på nye og uventede hendelser.

Han behersker overraskelsens pris. Hvordan han jobber? Det kan han nesten ikke selv svare på. Men det han gjør, gjør han på en annen måte. Intuitivt, tror han.

Plnty_4_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Service excellence
Fisketallerkenen smaker fortreffelig, med dampede grønnsaker og skjellsaus. Et par malere holder på med noe vedlikeholdsarbeid i restauranten, og Dominic er bekymret for at det skal dryppe maling i hodet på gjestene. Han gir beskjeder til en i staben.

Stemningen på The Thief på Tjuvholmen er sober. Og slik skal det være under Gorham sitt regime, ganske så lavmælt. Men også sitrende.

Stedet kan virke eksklusivt, men mannen med rastafletter er ikke interessert i noe som er eksklusivt, annet enn at han vil invitere så mange han kan inn i varmen. Han betjener eskimoen fra Grønland med like stort hjerte som han betjener kongefamilien.

Sober stemning. Slik skal det være under Gorhams regime. Lavmælt men sitrende.

Hans nærmeste kollega gjennom 12 år, Siri Løining, synes det er vanskelig å fatte seg i korthet når hun skal definere Dominic Gorham og hans arbeidsmetoder. De jobbet først sammen på Grand Hotel, og er kolleger på The Thief. Hun beskriver samarbeidet med ham som et lag på en ishockeybane, der hun ser seg selv serve pucken og at han scorer målet. Hun, en prisbelønt markedsfører, og han – utøveren av det hun kaller «service excellence», kanskje den eneste hun vet om som kan nettopp det.

Plnty_1_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Forpliktet til å dele
– In a sense I think I have an obligation to take the advantage that I have been raised in a prominent white milieu. The boys from back home, they don’t come from where I come from, they come from the other side of town. So I know the other side of town well. Extremely well. Et stort smil avslører hvite tenner og glitrende øyne forteller om hemmeligheter og tokter på engang ukjente steder.

Han tenker at det å komme fra et rikt miljø – slik han gjør – og sette rot i et annet, handler om ikke å dømme, om å være interessert i mennesker – og uredd. De indre kreftene han besitter har gitt ham mye glede og gode venner.

«I pormote not only myself»
For alt har ikke bare vært en dans på roser. Han bærer på mange nedverdigende opplevelser fra ungdommen på grunn av hudfarge. Men også det er en del av hvem han er i dag.
– I consider myself to be black. I grew up thinking that. Where as mix race … Han tygger på det. Og konkluderer:

– I am as much white as I am black. But from the outside world I’m black. Det har han måttet ta konsekvensen av mange ganger. Likevel føler han seg priviligert.

Let’s say I have an obligation to promote people that don’t have the opportunity to get into my position.

– I have an advantage. Let’s say I had my office at the Grand Hotel with the Director of the Grand. We used to sit next to each other for many, many years. It’s an extremely privileged place to be, and I have an obligation in a sense, to make sure I take the advantage of that privilege and promote – not only myself – but also people that don’t have the opportunity to get into my position, to try and find a little window for them to be comfortable with themselves, in a position they wouldn’t have found themselves in otherwise. Dominic lever fortsatt for musikken. Hjertebarnet hans er konsertene på taket.

Regissøren
På baklommen bærer han walkie talkie. Og som en ekte innspillingsleder på filmsettet styrer han det som skjer i hotellet fra kontorpulten i inngangspartiet, hvis han ikke er opptatt med et event, en motevisning, en kunstutstilling eller det han brenner mest for; de regelmessige musikk-seansene øverst oppe på taket av The Thief.

Plnty_9_Karmakamelonen_Dominic_Gorham_foto_Kristian_Joraandstad_2014

 

Unplugged. Det er et prosjekt han brenner for. Her arrangerer han impulsive møter mellom musikere og artister, noe han tror og mener kan være kimen til et samarbeid mellom mennesker. Dominic liker at spesielt at folk oppdager muligheter. Han ser på nettopp det som sin oppgave i livet. Han vil være kamelonen som gir folk opplevelser de husker, være årsaken til møter som kan komme til å forandre deres liv.  Han har gjort mye for mange. Gått mange mil for det han mener er rett.

Men skifte farge, det gjør han ikke.

Close