MALIN HÅVARSTEIN NILSEN
NÅR FORBRUKERE FÅR KJEFT FOR Å KJØPE BILLIG
– Om 20 år kan vi kanskje spore alle tekstiler. Malin Håvarstein Nilsens filosofi som klesdesigner er å bidra til bedre håndtering av garderoben slik at hver og en av oss får et lavere forbruk.
– Men i dag kan vi ikke med hånden på hjertet si at vi vet hvor all ull i bærekraftig produksjon kommer fra, mener hun.
Må stole på produsenten
– Det er spinneriene som går god for sine underleverandører i tekstilindustrien, og underleverandører kan det være mange av. Jeg har ikke anledning til å reise rundt til alle sauefarmer i verden for å se med egne øyne hvordan dyrene har det.
Vi elsker mytene som er forbundet med klesdesign; i moteseriene i motemagasinene og i slankekurene i damebladene.
***
Jeg må stole på spinneriet når de har sertifisering, og jeg kan naturligvis velge mellom flere spinnerier med sertifikat. Det har jeg gjort når det gjelder min produksjon, sier hun og viser til enkle ullgenserne på hengere i studioet sitt i Thereses gate i Oslo. Hun forklarer at hun jobber med en mindre familiebedrift i Italia. Da hun hadde bestemt seg for å bruke dem, tok hun likevel en stikkprøve, troppet opp på en times varsel, og ble ganske sikker på at de ikke hadde noe å skjule.
– Jeg gjør hva jeg kan for å ha en etisk produksjon, men hvilken innflytelse jeg har som en enkeltstående designer i industrien, er nok ganske begrenset, innrømmer hun.
Jeg må stole på spinneriet når de har en sertifisering
Alternativet til Fast Fashion
Da Malin Håvarstein Nilsen gikk ut fra moteskolen ESMOD i 1999 var drivkraften å skape. Og når det gjelder ønsket om hva hun skulle gjøre med utdannelsen, kokte den fort ned til et spørsmål om hun kunne leve av det, og om det var plass for å være et lokalt alternativ til «Fast Fashion»-industrien.
Høsten 2013 lanserte hun en kommersiell kolleksjon med ullpoloer, som hun håper skal vokse, også i internasjonal sammenheng. Hun ønsker organisk vekst for prosjektet, fremfor rask vekst, slik prosjekter får når stor økonomi er investert.
Skikkelig Slow Fashion
– Etter 15 år som designer vil det nok være feil å si at jeg ikke har endret meg – for med tid, repetisjon og erfaring kommer forhåpentligvis visdom, tror hun og skaper ullkolleksjoner i god kvalitet som er enkle og som fungerer som basisplagg.
Vi forguder ikke minst de sagnomsuste klesdesignerne bak mørke solbriller som dikterer hva slags klær vi skal ha på oss.
***
Hun lager klær man kan ha lenge bare man behandler dem pent. Hennes egne er 10-12 år gamle, de er like aktuelle i motebildet, og ser like bra ut fordi hun har tatt god vare på dem. Det mener hun at alle kan, bare de vet hvordan. Selv vil hun lage tidløs design, men ikke uten detaljer. Fargepaletten er møysommelig utvalgt.
Klassiske farger
For eksempel har hun en pologenser i kolleksjonen som alltid lages i blått, brunt, grått og sort. Men hun har ikke hatt råd til å produsere alle fargene ennå.
– Det er skikkelig «slow fashion» det jeg driver med, ler hun og legger til at hun kan blande inn en knall farge en sesong – det står ikke på det – eller så kan man kjøpe tilbehør som er både «flashy» og trendy. Men grunntanken i alt hun gjør er at man skal ha plaggene sine lenge.
Gir dyrebare råd om garderobe
Malin Håvarstein Nilsen er opptatt av å gi kunder gode råd om hvordan de bygger en solid basisgarderobe, slik at de ikke behøver å bruke og kaste så mye hele tiden, og hun peker på at generasjoner før oss visste hva en «garderobe» var – og hva den skulle inneholde.
– Det er trist at det går så fort i moteverden, og at det er blitt vanlig at ting ikke skal koste noe.
Kunder må ikke kunne alt
Malins ideologi om bærekraftig produksjon innebærer at hun har lange samtaler med kundene sine om bruk og vedlikehold av klær. Når hun ikke produserer kolleksjonen, syr hun drakter.
– Når man skal betale mye penger for å få sydd en drakt, er det viktig at den kan kombineres med andre plagg, sier hun. Slik får man flere antrekk ut av ett. Det er mye kunder ikke kan og vet om klesindustrien, men det er heller ikke meningen at alle skal ha den kunnskapen. Hun tar forbrukeren i forsvar og synes vi ofte får kjeft og beskjed om å slutte å kjøpe billig. Alle liker å kunne kjøpe «to for en»
. Myndigheter må ta ansvar for å bevisstgjøre arbeidsforhold på andre siden av jorda:
Det er forbrukeren som får kjeft, beskjed om å ta ansvar og slutte å kjøpe billig.
– Produksjonsforhold er noe som burde være kontrollert av lover. I dag er den delen av bransjen et kapitalisert troll, skapt av for eksempel fabrikkeiere i Kina og India, sier hun. Malin tror at de aller fleste forbrukere i Norge gjerne ønsker å kjøpe klær eller andre produkter med god samvittighet, men mener at det er enkelt å skylde på forbrukere når spørsmålet om rettferdig mote dukker opp i medier.
– Usannsynlig gode tilbud er et bevisst lokkemiddel fra klesprodusenter. En kan ikke skylde på forbrukere og si at de har dårlig holdning når bransjen selv har skapt overflod av billige klær som produseres på bekostning av fabrikkarbeidere som utnyttes på det groveste.
Kjøp-og-kast-mentaliteten kan endres
Kolleksjonene til Malin signaliserer hennes klare meninger om hvordan folk kan og bør forholde seg til egen garderobe. Når hun ikke produserer kolleksjoner, syr hun drakter. Og det hun snakker mye om med kundene sine, er hvordan de bør bygge gode garderober og hvordan de bør behandle plaggene sine. Hun tror det er håp for at kjøp-og-kast-mentaliteten kan endre seg.
Før visste folk hva en garderobe var. Nå kjøper vi og kaster alt for mye. Det må vi endre.
– Vi er blitt vant til at ting skal koste «ingenting». Det må en holdningsendring til. Vi må betale for kvalitet, men det er vi ikke villige til på samme måte som før. Når jeg lager mine kolleksjoner jobber jeg evig tidløst. Har man en god garderobe kan man handle med fem års perspektiv. Man behøver ikke å kjøpe noe nytt. Dermed kan man bruke, og ikke forbruke, sier Malin Håvarstein Nilsen.
Mote og underholdning går hånd i hånd og er det som gjør klesindustrien til en spennende, eksklusiv og omdiskutert bransje.
***
BENEDICTE FJELDBERG
DET ER SPENNENDE MED KULTURER I LAND UTENFOR NORGE
Etter å ha fått en smakebit av verden i store moteland som Japan og England, ønsker Benedicte å lykkes som klesdesigner i Norge, skriver Selina Zolihan
Benedicte har gode egenskaper når det kommer til å jobbe med tekstiler, manipulere dem i folder og strukturere stoffer. Hun har alltid hatt stor interesse for håndverk, helt siden barndommen har hun vært glad i å lage ting, tegne og male. Spesielt i tenårene var hun vært veldig interessert i kostymer, det å ha en egen stil og skille seg ut.
Vurderte kostymedesign
Etter videregående i 2007 valgte Benedicte å ta et ettårig kurs på Folkeuniversitet i Oslo der hun lærte det grunnleggende om mønsterkonstruksjon, søm og design.
– Jeg har gått igjennom mange forskjellige faser innenfor det kreative. Jeg vurderte også lenge å bli kostymedesigner, men det var først etter et ettårig studie og opphold i Japan, at jeg fant ut at det var mote jeg brant for.
Uttrykk og mønster fra hele verden
Etter Folkeuniversitetet, valgte Benedicte nemlig å studere japansk språk og kultur ved Universitetet i Oslo. Og så fikk hun muligheten til å reise og oppleve en ny verden på et helt annet kontinent.
– Jeg har alltid syntes at det er spennende med ulike kulturer i land utenfor Norge, ulike språk, farger, utrykk og mønster fra hele verden, sier Benedicte.
Inspiration, made in Japan
– Hvorfor Japan?
– Interessen for den japanske kulturen startet tidlig. Da vennene mine og jeg var små, pleide vi å se på japanske tegnefilmer, og helt siden da har jeg hatt sansen for japansk kultur og spesielt klærne. Jeg like de unike, alternative stilene mange av japanerne brukte i hverdagen og ikke minst de vakre tradisjonelle draktene. Nysgjerrigheten og interessen for Japan ble enda større etter at noen i familien hadde vært der og fortalt mye spennende. Da tenkte jeg «om jeg vil studere japansk, er det nå eller aldri!», sier hun.
Klesdesigneren. En stjerne med mørke solbriller og mediemakt helt ned i skissen av forbrukerartikler, selskapstøy, sko og solbriller.
***
– Hvordan har Japan inspirert deg som motedesigner?
– Den japanske kulturen har desidert vært en stor inspirasjon for meg. Blant annet det estetiske, tankegangen og kvaliteten. Noe annet som er typisk i deres kultur er det med å tørre å skille seg ut, være annerledes og spesialisere seg på en bestemt ting og bli ordentlig god på det, forteller hun.
Synerd i England
Etter to år i Japan dro Benedicte til Sør-England i 2011. Her tok hun en bachelorutdanning i motedesign på Arts University Bournemouth.
– Jeg kjente noen som studerte mote i England tidligere, og snakket varmt om det. Jeg fant ut at skolen i England hadde dyktige lærere og gode tilbud med brede studier, som kombinerte flere spennende grener innenfor mote. Her også fikk jeg muligheten til å oppleve ytterligere et land utenfor Norge under studiene.
Det var tøft og krevende å finne idé, design, sy og skape mønstre på få måneder.
Avgangseksamen
I starten av 2014 fikk Benedicte sin avsluttende eksamen. Denne gikk ut på å lage en egen kleskolleksjon.
– Det siste året var ganske stressende. Det å komme med en ide, finne på et eget design, sy og skape mønstre på bare noen få måneder var utrolig tøft og krevende. Men til tross for alt stresset var det jo gøy i etterkant.
– Ja, og ryktene forteller at du besto med glans og var mønsterelev. Stemmer dette?
– Ja … Jeg fikk veldig bra karakterer, svarer Benedicte beskjedent.
(Hatten på bildet over er laget av Connie Riiser Berge)
Fra studie til arbeid
Sommeren 2014 var Benedicte uteksaminert, og kom tilbake hjem til Norge. Hun forteller at det å finne en jobb for en nyutdannet klesdesigner slettes ikke er enkelt. Det er få arbeidsplasser, og når det først er noe, er det flere hundre søkere på en ledig stilling.
– Men jeg tenkte likevel at dette var noe jeg skulle klare, jeg kom til å finne en løsning og at alt skulle ordne seg til slutt.
Syr bunader
I dag jobber Benedicte som produksjonsmedarbeider hos Norges største bunadleverandør, Heimen Husflid i Oslo.
– Jeg hadde praksisplass hos Heimen allerede under studiene i England. Jeg har som sagt alltid hatt interesse for tradisjonelle klær fra hele verden og ville gjerne lære mer om vår egen bunad.
Hos Heimen tok de meg veldig godt imot og jeg likte meg der. Så da jeg var ferdig med studiene tenkte jeg at det kunne være et sted jeg kunne søke jobb. Selv om det ikke direkte er relatert til mote, får jeg jobbet med mye søm, når jeg syr bunader noe som er veldig artig og lærerikt teknisk.
Den sterke økonomien kan være en fordel for designbransjen, men nordmenn er forsiktige med å tørre å være annerledes og kaste seg på trender.
Sterk økonomi i Norge, men lite marked
Benedicte Fjeldberg synes det er vanskelig å peke ut et land som er mest ideelt for nyutdannede klesdesignere.
– Med den situasjonen som er i Europa nå, er det generelt vanskelig for kunstnere og designere å skaffe seg jobb uavhengig av hvor man bor, sier hun. Hun nevner at den sterke økonomien i Norge kan være en stor fordel, men at markedet er ganske lite i forhold til andre land.
– I tillegg er vi kanskje også er mer forsiktige med å kaste oss ut på nye trender og tørre å være annerledes, tror hun.
Ulike utfordringer fra land til land
Til sammenligning er det engelske markedet mye større. Flere store kjeder, som TopShop og New look søker etter nyutdannede, og kan ansette 10-15 ferskinger på engang. Men med tanke på at de utdanner flere tusen klesdesignere i året, blir konkurransen likevel større.
– Så konkurransen i Norge er mindre?
– Nei, ikke i forhold til markedet. Her er det ikke like mye arbeid tilgjengelig for nyutdannede, men med tanke på at det er færre av dem, blir staset med å komme i gang på likt nivå – bare at utfordringen blir forskjellig, svarer Benedicte.
Hun er glad i hjemlandet sitt og det er i Norge hun vil lykkes, i tillegg til at hun har kontakter og nettverk her, legger hun til.
Motediktatoren. Fryktet og elsket. I streken på tegnebordet bor nådeløse ambisjoner i en bransje som spiser folk med håp om å skaffe seg et navn.
***
Steg for steg mot målet
– Den store drømmen er jo selvfølgelig å få et eget merke. Men jeg har jo akkurat blitt ferdig med studiene, så jeg har ikke hatt noen store visjoner om at det skulle skje med engang, forteller hun. Benedicte velger å gå frem mot målet sakte, steg for steg. Nå bruker hun heller litt tid på å se hvordan markedet og økonomien fungerer, hva kundene ønsker og hva hun kan bidra med.
– Jeg vil ha en plan som er sterk og gjennomtenkt, istedenfor å kaste meg på noe som kan gå konkurs med engang. Kanskje jeg om noen år har startet noe eget, eller kanskje et vellykket prosjekt i samarbeid med noen andre?
Blir du klesdesigner, må du holde tunga rett i munnen. Det er ingen plass for primadonnaer, bare grusomme sannheter; liker ikke markedet det du leverer, er du død.
Selv med hele Europas interessante blikk mot nord og norsk design, henger spørsmålet om hvorvidt Norge skal anerkjenne klesdesign som industri, i løse lufta. Det drøvtygges hos inkubatorer, investorer og myndigheter som er «uten tro».
Så møt den tredje og siste nerden – som tror på søm og strikk, og som gjenproduserer norsk klesdesign av franske stoffer.
MARIANNE HILDENG VIGNEAU
GJENBRUK ER DEN NYE GJENBRUKEN
Etter mange år i Frankrike og en svært vellykket visning på Hotel Continental i Oslo, besluttet Marianne Hildeng Vigneau å utvide produksjonen fra barnetøy til dametøy.
Hun er energisk og positiv. Og kreativ. Ingen av plaggene hun lager er like, og det er kanskje det mest sjarmerende med kolleksjonene hun skaper sammen med partneren Andrea Fuentealba, som ble igjen i Frankrike da Marianne flyttet tilbake til Norge for noen år siden. Til tross for den fysiske avstanden samarbeider de fortsatt. Og kanskje må de det, for tekstilene som danner grunnlaget for noen skatter av plagg, befinner seg på mer eksotiske breddegrader. Helst i Paris.
Glamor, berømmelse og røde løpere. Designeren portretteres i glansede magasiner, produktene deres er blitt våre nye husguder.
***
Bærekraftig for alle pengene
– Det SKAL være bærekraftig, sier Marianne bestemt. Det virker ikke som om hun kunne brydd seg om å drive med noe annet enn å lage klær av gamle stoffer og gjenskape dem i spennende, nye plagg – alt fra kåper, kjoler og topper. Når hun snakker, åpner det seg en hel verden av ukjente faktorer og spennende tekstilfunn. Og helst i kvaliteter som bomull, ull, lin og silke.
Alle plagg er unike
– Se her, dette er en topp med stoffer fra … ! Marianne tegner og forteller med stor entusiasme. Alle plaggene hun har laget og viser frem, har en helt unik historie, og gjerne flere historier også, ettersom de er satt sammen av flere ulike og unike stoffer som er funnet på vidt forskjellige steder, som man igjen bare kan forestille seg hvor kommer fra. Det er nesten så man blir andektig og kan fantasere om plaggenes livshistorier og slektstrær.
I Mariannes øyne er det mye som glimrer: gamle stoffer i bomull, ull, lin og silke.
Stoffer med historie
Man kan se henne for seg der hun løper gatelangs i verdensmetropolen og samler stykker og stoffbiter; hjemme hos private personer, innom innsamlingsorganisasjoner, bruktbutikker og loppemarkeder – hvordan hun løper brostensgate opp og brostensgate ned på skattejakt etter gull og alt som glimrer. Ja, i overført betydning, naturligvis. For det er kun tekstil som gjelder. I Mariannes øyne er det mye som glimrer. Så mye at da hun kom hjem fra Paris sist, hadde hun med seg 60 kilo stoffer i bagasjen. Eller rettere sagt så var det mannen hennes som hadde det. Hun mener at han også må trå til for virksomheten.
Gamle stykker fra YSL og Chanel
Og det er ikke hva som helst av stoffer hun kommer over, eller er på jakt etter. Det handler om restestoffer som hun hentet fra et besøk på veveriet til Chanel, eller et ullstoff hun fant på et loft fra YSL. Vi snakker om ekte silkeskjerf fra 60-tallet – men også syntetiske skjerf går gjennom kontrollen.
Det er mest fordi kvaliteten på det som ble laget på 50 og 60-tallet er så mye bedre enn syntetiske stoffer som blir produsert i dag, og dermed egner seg til rededign og gjenbruk. Hun viser frem at ett og annet fransk koppehåndkle har gått med til å lage et bryststykke på en kjole, i kompaniskap med skinnende møbelstoffer eller gardiner. Ja, alt kan brukes når M. A. GardeRobe setter sin signatur på plaggene.
Men under laget av overfladiske holdninger, berømmelse og tilbedelse – big business og en skog av underbetalte arbeidere i Langtvekkiland, finnes dagligdagse holdninger og praktiske løsninger.
***
Blir kreativ med lite
– Nød lærer naken kvinne å spinne, sier designeren og mener at hun var litt skeptisk til å lage dameklær i redesign. Før de begynte med damekolleksjoner hadde hun og Andrea laget redesign til barn, og selv om også det er krevende, er det enklere med mindre plagg det blir færre stykker tekstil. Til dameklær går det med mer, og utfordringen med å sette sammen plaggene blir større.
Men en vellykket visning i Oslo og en tilsvarende i Paris ga designerduoen mye oppmerksomhet og presse, nok til å ville videreutvikle det de hadde begynt på.
Gardinene på hotel Continental ble kjoler
Marianne skaper det meste. Da Hotel Continental i Oslo ble pusset opp, sydde hun klær av de gamle gardinene som hadde hengt på rommene. Men hun syr også nye plagg av gamle plagg, som hun demonterer og designer på nytt.
– I Paris er det markeder hvor man kan finne utrolig spennende ting, sier hun og er litt skuffet over at det er litt få steder i Norge der man kan finne tekstilskatter.
– Her hjemme har vi loppemarkeder om våren og om høsten, det er litt lite. I Frankrike har de markeder hver uke, det er lettere å finne spennende stoffer der, sier hun.
I Frankrike har hun skrevet bok om alt som kan gjenskapes.
Toute se transformé
Med bakgrunn i markedsføring og kommunikasjon fra henholdsvis Norges Markedshøyskole og HEC i Paris, var det barndomsdrømmen som tok overhånd da hun til slutt skulle velge hva hun skulle drive med her i verden. Marianne har også skrevet bok på fransk: «Toute se transformé» (Alt lar seg gjenskape), som handler om redesign og gjenbruk, så det er ingen tvil om hva hun brenner for.
Unike plagg til salgs
Samarbeidet med Andrea har også vært viktig for Mariannes skaperkraft, for sammen har de to partnerne kunnet legge grunnlaget for spennende tanker og idéer, tegne og skape klesdesign som bare de kan lage; eksklusive plagg som det bare finnes ett eneste av på kloden, helt unike plagg i gode basismodeller som tilpasses nye trender i markedet.
I moteksaperens verden finnes også tydelige spor av kunnskap om kultur, produksjon, kvalitet, historie, brukermønstre, bærekraftighet og økonomi.
***
Folk setter pris på håndlaget
Apropos markedet, så mener Marianne at det norske markedet er i ferd med å bli modent for å ta imot redesign, men det har tatt tid så langt, og hun føler ikke at hun er i mål.
– Vi bruker enormt mye penger på saker og ting her i landet, sier hun og ser at folk nå får øynene opp for håndlagde ting i større og større grad, og mentaliteten omkring alt som er håndlaget er i ferd med å snu seg.
– Folk ser at produkter som er designet og håndlaget er mer attraktivt nå enn før, sier Marianne Hildeng Vigneau.
Modell: Viel
Modellbyrå: Starlet modellbyrå
Foto og styling: Ann-Helén Moen Nannestad
Introduksjonsbilde: Kjole designet av Benedicte Fjeldberg, hatt designet av Connie Riiser Berge