SMÅPENGER - PLNTY | kulturmagasinet

SMÅPENGER

Det lukter pikant av fersk sagflis i snekkerverkstedet på Grünerløkka i Oslo. Nettopp den spesielle lukten av nylig kuttet tre, en nesten brent eim, legger seg på innsiden av neseborene og er det som får en til å sniffe ut i løse lufta for mer. En skikkelig godlukt inntar hjernen og laster ned fornemmelser av naturelementene og assosiasjoner til alt som er menneskelig. Verkstedet er akkurat stort nok til to snekkere, Pekka – Per-Christian Norborg og Jon Vidar Haugenes, med materialer og benker og maskiner. Her i verkstedet er livet robust nok til at man forstår at det er dimensjoner det handler om, og rotete nok til at man får den klare følelsen av at det er fokus på ting som blir til. Men ikke hva som helst. Nei, spesiallagede møbler som folk med helt spesielle ønsker vil ha i hjemmet. Laget av snekkere som bryr seg om det som finnes i detaljene, mer enn de fleste andre snekkere, uten forkleinelse. Og man blir på alerten av nettopp det at noe lages for hånd. Det er på et vis noe som er sjeldent i våre dager, og det bringer med seg inntrykket av noe møkkete og litt røft men samtidig sofistikert.

Plnty_Folkefinansiering_Anders_Stai_Fougner_foto_Ida_Brekke_2014

Hodetelefoner i tre
19-åringen Anders Stai Founger satte igang folkefinansieringsprosjektet Wood. Head. sommeren 2013. Nå møter vi ham trekvart år etter at han lanserte det på nett – en regnvåt onsdag i Oslos kreative bydel. Det er snakk om hodetelefoner, «custom made» etter individuelle mål. I en bakgård i Markveien holder de to møbelsnekkerne til, som har prøvet og feilet, kastet og endret, limt og testet i omgang etter omgang før de kunne settes på hodet, klare til å inneholde viktig og riktig teknologi, sterke nok i skjøtene til ikke å gå i stykker eller brekke. I en pappeske under snekkerbenken får vi presentert beviset. Overlevninger fra testperioden. Noen med blyantmerker, andre med rester av lim og skumgummi. Her har det foregått produktutvikling på høyt nivå, steg for steg, etter Anders’ idé og første tegninger.

Plnty_Folkefinansiering_Anders_Stai_Fougner_3_Wood_Head_foto_Ida_Brekke_2014

Et digert spleiselag
Spleiselag, folkefinansiering, crowdfunding. Mange bekker små og jo mere vi er sammen – ord og uttrykk man kan forbinde med den nye finansieringstrenden. Den er ganske sympatisk. «Med mindre du har bodd på en øde øy de siste årene, har du hørt om folkefinansiering og om folk som har finansiert prosjekter med tusener eller millioner av dollar over nettet», skriver seriegründeren Chance Barnett i det kjente amerikanske forretningsmagasinet Forbes. Tro det eller ei. Der pengeflinke analytikere hadde det privilegium å bedømme hvorvidt det var verdt å satse store millioner på forretningsprosjekter og idéer – for å få refundert enda fetere millioner, har deler av markedet nå tatt en helt ny vending.

Gamlemåten gjorde ikke fødselshjelpen enkel for en stakkars igangsetter. Den første millionen måtte man som regel skaffe sjøl. Men hvordan? Mange prosjekter har dødd i denne fasen. Og tenk, i den nye tenke- og handlemåten finner vi bare et snev av «hva-får-jeg-for-det» tankegang. Hva har skjedd?

Plnty_Folkefinansiering_Anders_Stai_Fougner_2_foto_Ida_Brekke_2014

Positiv kraft i folkefinansiering
Selve karmaet i folkefinansiering handler om den grunnleggende gleden over viljen og evnen til å skape noe – eller til at noen skaper noe – det siste ofte avhengig av finansiering. Men det lar seg altså gjennomføre med folkefinansiering, viser det seg, fordi risikonivået for den enkelte investor er lavt. Og ikke minst ligger det stor kraft i en investors trang til å se at den mikrofinansierte idéen lykkes. For idé- og prosjektskaperen handler det om at noen tror på produktet eller prosjektet, men uten at finansiering setter livene til folk i fare.

Det handler mye om kraften i investors trang til å se idéen lykkes

– Det er en veldig positiv kraft i folkefinanisering, sier Anders. Man får tilbakemeldinger, og man må kommunisere med investorene. For eksempel ble hodetelefonene i dette tilfellet forsinket.
– Det måtte jeg gi beskjed om. Det ble akseptert. Investorene var naturligvis interessert i det nye tidspunktet for når de ble ferdige, men de kritiserte ikke, de sa at de gledet seg. Og når de ble ferdige, og de fikk produktet sitt i posten – han viser frem en flott innfarget treboks med logo i gull – skrev de tilbake om hvor fornøyde de var.

Anders hadde laget forskjellige former for belønning som investorene kunne kjøpe. For to til 10 Euro kunne man delta i et lotteri, for 20 Euro ble man invitert til et releaseparty. Man kunne få en t-skjorte for 35, og for en investering på 1000 Euro, eller omlag 8300 norske kroner, fikk man det aller første settet med hodetelefoner.

Plnty_Folkefinansiering_Anders_Stai_Fougner_5_Wood_Head_foto_Ida_Brekke_2014

Treskalle – direkte oversatt
Ingenting skjer av seg selv i denne verden, og selv om mange nordmenn forveksler det å snakke positivt om seg selv med å skryte, er det et faktum at du ikke får noen form for troverdighet eller investorer på kroken uten at du ovetaler dem. Anders laget en overbevisende presentasjonsvideo til prosjektet sitt, både i form, og innhold. Med bakgrunn fra Medie- og kommunikasjonslinja på Elvebakken i Oslo, har han har tenkt på det meste. Vi ser en «feelgood» film av et ungt par – en svart jente, en hvit gutt – de flørter og ler, på sykkel i Oslos gater med klassisk 1800-talls arkitektur, på toppen av stupetårnet på Frognerbadet. Og de har på seg hodetelefonene hans, danser. Det henger sammen. Dette er «lifestyle» og snakker til folk med et godt øye for design. Og så et klipp av den unge Anders, som snakker et upåklagelig, ja – nesten et perfekt Oxford engelsk – som forklarer hva Wood. Head. er. Treskalle, altså. Direkte oversatt til norsk. Og de som ikke allerede har forstått ironien, forstår det nå.

Gründeren må presentere seg for investorene og selge inn idéen på en troverdig måte

– Å investere i dette er galskap!
Anders forklarer på videoen at det norske ordet treskalle er forbundet med noen som er dum, og at ordet er direkte oversatt: Wood. Head. Og mener at det beskriver prosjektet hans. Et dumt prosjekt, sier han om enn med en humoristisk undertone, og beskriver hvordan han vil få laget hodetelefonene for hånd i verdens – kanskje dyreste by. Det er dumt og dyrt. Og man er relativt dum hvis man ønsker å investere i dette prosjektet, spiller han på videre. Vi forstår det langt på vei når han snakker om en form for galskap. Men likevel en unik og forførerisk form for galskap. For, som Anders sier, om du vil ødelegge et par hodetelefoner laget i tre, så er ikke det noe problem. Det er bare å brekke dem. Men om du likevel vil ha et par, skal du bry deg om dem og vedlikeholde dem. Her kommer selve kjærligheten til produktet inn i bildet.

– For en brøkdel av prisen kan du kjøpe deg hodetelefoner som vil være mer praktiske i hverdagen, og det vil være et mer rasjonelt valg. Anders gir seg ikke med å snakke produktet ned. Men så kommer vendepunktet: Det er også nettopp derfor du må kjøpe disse, reklamerer han. På en stol, på en tursti, blant trærne ute i det grønne – et bevisst virkemiddel for å få oppmerksomhet.

Plnty_Folkefinansiering_Ole_Henrik_Henriksen_Foto_Ida_Brekke_2014_2

Investoren
– Du gjør bare sånn … og sånn …trykker på «install» …går inn på appen … Vi er hjemme i leiligheten hos Ole Henrik Henriksen på Langhus utenfor Oslo. I koppen er det Néspresso kaffe med karamellsmak og nå trykker han seg frem til ferdig installering med den aller nyeste Pebbles-klokka i stål, som er litt mer oppdatert designmessig enn den første i orange plast som han var med å folkefinansiere. Han piller av dekslet han har kjøpt til originalklokka. Sønnen hans har imidlertid uttrykt at han ikke synes dekslet med treimitasjon er noe kult.

– Hva gjør klokken, viser den tiden i det hele tatt?
– Alt gikk veldig «smooth» med den første klokka – han hører ikke spørsmålet, mumler litt og henviser til installeringen som han tukler litt med nettopp i dag, når han har besøk.
– Ja. He-he. Han er tilbake. Flirer. Installeringen er ferdig. – Den viser tiden. Og den viser tiden på mange måter. Se her:

Plnty_Folkefinansiering_Ole_Henrik_Henriksen_Foto_Ida_Brekke_2014_4

Han viser frem flere såkalte «watchfaces», som er klokkens utseende utført i flere digitale design som kan byttes ut. Men Pebbles kan også vise deg tekstmeldinger, la deg styre musikk, se hvem som ringer uten at du må dra telefonen ut av lommen. Ellers er konseptet bygget på at du får innhold fra apper inn på den bitte lille skjermen på armen, alt fra vitser til skiinfo. Han synes den er bedre enn Googleklokken fordi den har et så enkelt brukergrensesnitt. Og så må man ikke glemme at Pebbles kom først. Henriksen fikk greie på det gjennom teknologitidsskrifter som han følger på nett.

Kjøper produkter som ikke finnes
Pebbles, prosjektet fra datautviklernes hjemland, Palo Alto i USA, ble finansiert i løpet av 37 dager fra april til mai 2012. Nær 69 000 personer var med å støtte prosjekter. Eller å investere i det. Den første Pebblesklokken mottok Henriksen i september 2013.
– Poenget med å investere i folkefinansierte produkter for meg, er at de ikke finnes ennå. Han har brukt åtte dollar på en liten dings som er et reservebatteri til en mobiltelefon. Den ligner en jerrykanne. Og så har han brukt 1200 kroner på en såkalt Jokkeboks fra musikkgruppa Jokke & Valentinerne. Når de små summene blir litt større, synes han det er greit at folkefinansieringssiden er troverdig. For over tusen kroner synes han

Plnty_Folkefinansiering_Ole_Henrik_Henriksen_Foto_Ida_Brekke_2014_3

godt man kan føle seg trygg, som ved å handle i en nettbutikk man stoler på. Og så har han kjøpt Christer Falchs folkefinansierte bok om fotballklubben Vål’enga. 150 kroner for det. Han risikerer ingenting. Han forklarer entusiastisk at det oppsto skarp konkurranse mellom Rosenborg og Vål’enga om å komme først i mål med finansieringen til sitt bokprosjekt.
– Det er gøy og det er nytt. Drivkraften er at noe skapes for første gang. Og så har jeg drevet eget selskap selv, så det er jo en hommage til driftige folk. Jeg er egentlig overrasket over at det ikke har tatt av mer!

En markedsindikator
Siden oppstarten i 2009 har Kickstarter ifølge seg selv involvert 5,7 millioner mennesker til å investere 990 millioner dollar i 56 000 kreative prosjekter innen sektorene kunst, film og musikk, design, forestillinger, mote, mat, spill, foto, publisering, tegneserier, teknologi og teater.

Plnty_Folkefinansiering_ole_henrik_henriksen_foto_Ida_Brekke_2014
Mikroinvestor Ole Henrik Henriksen synes folkefinansiering er en hommage til driftige folk. Han satset på Pebbles.

Og det skjer akkurat nå. Fordelen med folkefinansiering er at initiativtakerne, slike som filmskapere, musikere, kunstnere og designere, har fullt ansvar for og hundre prosent kontroll over prosjektene sine. På den måten slipper de at andre tar beslutninger de ikke liker, og kan ikke å skylde noen på om det ikke fungerer. Folkefinansiering kan være den ærligste og mest markedsnære måten for gründeren å oppdage svake sider ved idé og produkt på. En kan si at dette er finansanarki i sin beste form. Vel, nesten.

For med litt tålmodighet får du dommen over internett; det som avgjør saken er om du har fått med mange nok til å få finansiert 100 prosent av beløpet du ber om eller ikke. I mange tilfeller får søkere mer penger enn de hadde håpet på.

Plnty_Folkefinansiering_Graf_illustrasjon_Camilla_Sandum_2014

Filmprosjektet «Rulletrappen» finansierte 191 prosent
Det forestående, norske filmprosjektet «Rulletrappen» er ferdig folkefinansiert. Bak står Christopher Nilsen, som laget tegneserien «To trøtte typer», Norges første 3D-animerte TV-serie med samme navn og senere «Slipp Jimmy fri» – en animasjonsfilm som både vant Amandapris i Haugesund og kanskje enda større: Krystallprisen i Annecy i Frankrike. Nå har han og Qvisten animasjon – som skal lage filmen – brukt folkefinansiering til å delfinansiere prosjektet. Den totale kostnaden på filmen blir over to millioner kroner. Allerede hadde de fått 1 250 000 kroner i støtte fra Norsk Filminstitutt. Både Nilsen og Qvisten har bidratt med egenkapital. Og har flere søknader inne flere steder for å få til en fullfinansiering. Ved å legge ut prosjektet sitt på den norske folkefinansieringssiden New Jelly, samme side der Wood. Head. ble finansiert, har de fått mer enn de ba om. På New Jelly er animasjonsfilmen Rulletrappen finansiert 191 prosent. De spurte etter 200 000 og fikk 379 400 kroner. Det høres ut som en drøm for et gründerprosjekt.

Mange lurte på om vi kom til å putte penger i egne lommer

– Det er ikke lett å få støtte til kortfilm, så for oss har støtte gjennom folkefinansiering vært helt kritisk. Fredrik Fottland i Qvisten har gjort seg noen observasjoner. Han sier at det ikke er plankekjøring, og at det er essensielt med kommunikasjon og oppfølging av investorene, som til gjengjeld er engasjerte. Han oppsummerer at det er en rimelig promotering, men at det er mye administrasjon for igangsettere dersom de ikke har et skikkelig system. Fottland sier at en klar designprofil må til og så er det viktig at kampanjen blir personlig. Man må ha realistiske mål og kunne svare på kritiske spørsmål.
– Mange lurte på om vi kom til å putte de ekstra pengene i egne lommer, forteller han.

Rulletrappen_01
Folkefinansiering var helt nødvendig for å kunne gjennomføre produksjonen av Christopher Nilsens animasjonsfilm.

Folkefinansiering på norsk
Jacob Berg Thomassen er en av to grunnleggere og daglig leder i New Jelly. Han forklarer at ingen bare kan legge ut prosjektene sine der, eller på andre folkefinansieringssider, sånn uten videre. Alle prosjekter går gjennom en evaluering i henhold til potensial. Sånn er det med alle prosjektene New Jelly har bidratt til å gjennomføre. Det er på langt nær alle som får en plass på nettsiden og et «go» til å sette igang å samle inn penger.
– Hos Kickstarter vet jeg at de får noe slikt som 500 henvendelser hver dag, men at kun ti av dem legges ut til finansiering, sier han.

Tåka ligger tett over Oslo samme dag som vi får kontakt med Thomassen over FaceTime. Det er litt uventet at han er utdannet lege med stilling på Ahus. De siste par årene har han tatt med seg familien og jobbet ved et sykehus i solrike og varme Dubai, mest for å få en forandring i livet. Over nettet forteller han hvordan New Jelly ble startet for omlag fire år siden.

Plnty_Folkefinansiering_Jacob_Berg_Thomassen_Foto_Ida_Brekke_2014
Jacob Berg Thomassen driver med folkefinansiering og er daglig leder og en av grunnleggerne av norske New Jelly.

– Jeg hørte en bra sang på radioen, og jeg spurte meg selv om det var mulig å ha en eierandel i den låta. Tanken slapp ikke taket, og jeg undret meg over om det var mulig å lage en forretningsidé av å eie en bit av en låt som en artist hadde laget.

Fikk kontakt med kulturnorge
På dette tidspunktet visste ikke Thomassen et døyt om internett og kontaktet sin gamle venn og speiderkamerat Rune Hope fra oppveksten på Ekeberg i Oslo. Han ville finne ut om det var hold i det han gikk og grublet på. Rune jobbet som megler i et IT-selskap på det tidspunktet og mente at idéen med å kjøpe seg inn i kulturprosjekter var god, og kunne gjennomføres. I dag er Hope den andre grunnleggeren i New Jelly.

– Jeg hadde jo heller ingen kunnskap om hvordan kulturnorge var satt sammen, men Runes søster jobber i musikkselskapet Universal. Gjennom henne ble Thomassen og Hope satt i kontakt med Thomas Seltzer og Christer Falch, som de testet idéen om folkefinansiering videre på. De to kulturpersonlighetene likte det de hørte, og ville gjerne være med.

I New Jelly tror de folkefinansiering vil komme til å bestemme hva slags kultur folk vil konsumere i fremtiden

– Thomas og Christer er flinke til å komme med ideer, de kjenner hele kulturnorge og bidrar med å få inn gode prosjekter, sier han. Og siden har staben vokst. I dag er de sju stykker som driver New Jelly.

Har finansiert flere kulturprosjekter
Når vi blar gjennom over 30 vellykkede prosjekter, finner vi i musikkproduksjoner filmproduksjoner, et fotoprosjekt og en stor andel bøker som New Jelly har bidratt til å realisere.

Plnty_Folkefinansiering_2_foto_ADR_2014

Og nesten i samme moment som vi har fått kontakt med Thomassen, har Kulturdepartementet sendt ut en pressemelding der de kan fortelle om en nedsatt gruppe som skal utrede hvordan kunstnere og artister kan leve av kunstnerisk virksomhet og «undersøke muligheter for kunstnernes entreprenørskap, vurdere regelverket for selvstendig næringsdrivende kunstnere samt gjennomgå stipendordningene». Kulturminister Thorhild Widvey (H) sier at det skal vurderes tiltak som kan bidra til å styrke næringspotensialet og etterspørselsperspektivet for kunstnere.

Mydigheter bør folkefinansiere
Thomassen mener rett ut at norske myndigheter burde benytte seg av folkefinansiering.
– Kulturdepartementet er jo en myndighet som tildeler penger til kunstnere og artister. Han har ikke noe inntrykk av at det stilles store krav til hva pengene skal produsere. Han foreslår folkefinansiering som et supplement til kulturprosjekter. Det samme med kommunale prosjekter.
– Dersom en kommune for eksempel ikke har råd til å bygge en ballbinge, kan de si til lokalbefolkningen at de selv stiller med en bestemt sum og videre ønsker å folkefinansiere resten, sier han. På denne måten mener han at også folk på en bedre måte kan bestemme hva de vil bruke penger på.

Kulturdepartementet skal utrede hvordan kunstnere og artister kan leve av kunstnerisk virksomhet

Småpenger i milliardklassen
I artikkelen i Forbes forteller seriegründeren Chance Barnett om en rapport fra folkefinansieringsbransjen, utviklet av Massolution – et stort amerikansk research og implementeringsselskap – hvor tall beskriver at industrien i USA bidro med 2,7 milliarder dollar, i overkant av 16 milliarder norske kroner i 2012, og at over en million individuelle prosjekter ble gjennomført verden over. Omsetningstallene for 2013 antas å ligge på rundt 5,1 milliarder dollar, altså rundt 30 milliarder norske kroner.
– Hva er folkefinansiering om fem år, Thomassen?
– Det vil vokse, bekrefter han. Det er blitt enormt stort i USA, og det kommer til å ta av i Europa og Norge. Han tror at det kommer til å bestemme hva slags kultur som folk vil konsumere. Og han mener at det er en forlengelse av den forbrukermakten folk for eksempel kan vise gjennom Facebook:
– Som når noen vil ha Fanta tilbake på markedet, sier han.

Plnty_Folkefinansiering_smapenger_Foto_Ida_Brekke_2014

I USA tenker de annerledes enn oss nordmenn når det gjelder entreprenørskap.
– Det er mange nordmenn som ennå ikke vet hva folkefinansiering – også kalt crowd funding – er for noe. Amerikaneren Barnett og nordmannen Thomassen er allerede enig i én ting; det neste steget.
– Denne våren kommer vi til å opprette en ny nettside hvor vi skal drive med det vi kaller «Crowd Equity». Det er folkefinansiering av selskaper, ikke bare prosjekter. Da kan man investere i en virksomhet, sier han.

Må være årvåken
Chanse Barnett skriver videre i det amerikanske forretnigsmagasinet at det hersker mange spørsmål ute i verden om hvilke folkefinansieringssider som er verdt å kontakte for en gründer, og at det er usikkert om alle er like seriøse. Så konklusjonen er at alle må være våkne i slike prosjekter, både investorer når det gjelder å vurdere, og gründere når de skal velge folkefinansieringssider de vil samarbeide med. En liste i artikkelen har han plukket ut viser ti på-topp-sider han selv vil anbefale som trygge samarbeidspartnere i USA. Men det er ikke bare-bare å velge. Ikke alle sider er tilgjengelige for folk i hele verden. I Norge er vi utelatt fra å kunne legge ut prosjekter på amerikanske sider.

Kickstarter i USA tiltrekker seg horder av investorer. De har ikke nordmenn tilgang til.

Anders Stai Founger skulle gjerne sett at han hadde etablert et selskap i England for å få tilgang til de store sidene i USA.
– Ulempen med Kickstarter er at det bare er amerikanske og engelske personer som kan folkefinansiere gjennom dem. I tillegg til New Jelly, som Fougner brukte til Wood. Head., er Indiegogo også er en relevant innsamlingsmotor som er åpen for alle nasjonaliteter. Kickstarter tiltrekker seg horder av investorer i forhold til hvordan det samme markedet utfolder seg i Norge, noe Anders Stai Fougner tror er vesentlig når en initiativtaker skal velge folkefinansieringspartner. Norske Fønd og svenske FundedByMe er også verdt å kikke på.
– Du vil treffe flest mulig som blir interessert i prosjektet ditt. Det gjør du best på ett sted, sier han og mener at det er lurt å velge én samarbeidspartner og holde seg til den.

Alle liker suksesshistorier
New Jelly lever av å ta seks prosent av det folkefinansierte prosjektet, slik alle folkefinansieringssider tar en prosentandel av den totale, innsamlede inntekten. Men hvis målet ikke nås, og prosjektet avlyses, tar de ingenting. Regelen er også slik, at om prosjekter ikke realiseres, skal  initiativtakeren betale pengene tilbake til investorene, om ikke andre avtaler er inngått. Bankene tar også en liten andel for overføring av penger, i den grad folk utenfor Norge benytter seg av folkefinansieringstjenester. Men når alt kommer til alt, vil de som driver folkefinansieringssidene helst ha prosjekter som lykkes, slik at de blir attraktive samarbeidspartnere og enda flere prosjekter havner hos dem. Deres verdi ligger definitivt i at flest mulig prosjekter blir til suksesshistorier.

Plnty_Folkefinansiering_Anders_Stai_Fougner_4_Wood_Head_foto_Ida_Brekke_2014
Wood. Head. Phones. Bare å lage boksen til innpakningen var et helt prosjekt i seg selv!

På Grünerløkka er Pekka i ferd med å løsrive seg fra en stålwire. Han er sånn gjerne litt opptatt. Men han skal straks ha lunsjpause, og får dermed tid – etter å ha vist oss detaljene – til å fortelle at prosessen med Wood. Head. var lang og omstendlig.
– Anders ble sendt hit av Karle, en håndverkskamerat av meg, som også kjenner faren til Anders. Karle vurderte prosjektet først. Og siden vi ofte hjelper kunstnere og folk som designer, så syntes vi dette prosjektet var annerledes og morsomt. Vi sa ja. Teknisk var det vanskelig å gjennomføre, så vi tok det som en utfordring. Men nå har vi maler og vet hvordan vi lager hodetelefonene på en rasjonell måte. Det er veldig kult at det er gjennomført, sier en tilfredsstilt håndverker.

Artikkelen har vært publisert i ipadmagasinet Plnty #1 2014 som ble utgitt i april.

Close