Kunstdiplomatiet - PLNTY | kulturmagasinet

Kunstdiplomatiet

– Det er vår intensjon å finne noen kunstverk som kan dra i gang en samtale mellom mennesker fra landet man er i og Norge. I en ambassade er det en formell stemning og ofte har man ikke så mye til felles i utgangspunktet. Kunst bidra til at man får noe interessant å snakke om.

Fredrikke_111_web

 

Lokalene der Fredrikke Schrumpf tar imot besøk i Utenriksdepartementet, er lyse og vennlige. Og fulle av norsk design. Her står sofaer trukket i lyst ullstoff fra LK Hjelle, runde bord er produsert av Swedese – Norway Says –  fra Ygg og Lyng og lampene i taket med utskårne lampeskjermer i bjørkefinér, er fra den populære designeren Cathrine Kullberg.

Kaffe og te er servert, og det er duket for et innblikk i hvordan ett av de mest vidstrakte departementene hos norske styresmakter jobber. Med design, interiør, arkitektur og kunst.
– Du er relativt enerådene når det gjelder påvirkning av Norges diplomatforbindelser?
– Det er ikke mange som jobber i Enhet for eiendom, sier hun og forklarer at hun ikke jobber alene. Det hun foretar seg, gjør hun sammen med en komite bestående av fagfolk fra museene og såkalte brukerrepresentanter. Og arbeidet hennes innebefatter mer enn å kjøpe kunstverker. Avdelingen hun jobber i har ansvaret for hvordan alle ambassader er utstyrt fra kunst på veggen til møbler og interiør.

I Utenriksdepartementet kjøpes det inn kunst som kan bidra til å sette den interessante samtalen i sentrum.

– Vi jobber med arkitekter, interiørarkitekter og ingeniører og har med fysisk bygging og interiører i byggene å gjøre – i norske ambassader rundt om i verden – 102 boliger, for å være nøyaktig. Teller vi med kontorene, er vi oppe i over 200 eiendommer, sier hun.

Kunst som samtaleåpner
Med tittel som kunstfaglig rådgiver, er det ingen lettvekter som snakker. Fredrikke Schrumpf har hovedfag i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen, og har jobbet for blant annet Vigeland museet,  Kistefos-museet, konservator ved Lillehammer Kunstmuseum og Drammens Museum. Hun har forelest ved både Høyskolen i Lillehammer og ved Universitetet i Oslo. Deretter har hun vært førstekonsulent hos Riksantikvaren – før hun begynte i UD i 2005.

Der en undersøkelse som Regjeringen gjorde i 2009 om norske bedrifters innkjøp av kunst viser at de kjøper kunst for å bedre trivsel på arbeidsplassen, for å å forbedre bedriftens oppfatning og rykte og som investeringsobjekt, jobber UD med å kjøpe inn kunst som kan skape samtaler.

Fredrikke_013_web
Enhet for eiendom i UD forvalter kunst og interiør i 102 ambassadeboliger verden over.

Men hun mener ikke at vi skal lesse på med mørkegrønn granskog. – Vi prøver å tilpasse utvalg av design og kunst til det landet vi er i, det må tas endel hensyn. Kunstverk med klare seksuelle referanser må vi for eksempel være svært forsiktig med. Vi må ta hensyn til den kulturen som skal eksponeres for kunsten. Vi bør ikke henge opp bilder med nakne kvinner i et muslimsk land, eller i alle fall tone det kraftig ned. Det er jo klart at for eksempel Munch også kan være eksplisitt i sitt uttrykk. Men i store deler av Afrika er ikke nakenhet et problem. I USA er det vanskelig – eller, det vil si – i New York kan vi vise eksplisitt kunst – altså motiver av nakne mennesker – men det er vanskeligere i Washington. Det er en hårfin balanse, smiler hun og understreker at kulturelle koder kan være tandre.

Diktatorisk utvalg av kunst
– Det kan hende at noen som jobber lokalt gir oss en tilbakemelding om at kunsten kan være provoserende, for eksempel, og ikke egner seg å vise i henhold til kulturelle koder. Det hører vi på! Men vi er relativt diktatoriske når det kommer til hvordan vi mener utvalget av kunst bør være i en ambassade, selv om boligen også er et privat sted. Personlige smaksreferanser setter vi til side for det vi mener skal være et representativt utvalg av norsk kunst.

Når man besøker en ambassade, skal man oppleve å møte et lite stykke Norge.

Samlingen til UD er på omlag 5000 arbeider, og er større enn den som eksempelvis finnes på Lillehammer Kunstmuseum. Og den brukes aktivt. Verkene flyttes på stadig, og det skapes dermed sirkulasjon i hvor kunstverkene vises. I 1988 tallet solgte Munchmuseet 210 grafiske arbeider til UD. I Munch-året har alle hans kunstverker fått mye oppmerksomhet og vært en utrolig eksportartikkel.

Holder norsk design unna kulurkonfliktsonen
Der norsk design står i fare for å komme i en kulturkonfliktsone, er Fredrikke Schrumpf og hennes kolleger fintfølende for noe som kan utløse negative følelser.
– Vi hadde en diskusjon ved ambassadørens bolig i Shanghai der vi skulle ha noen fine nye sofaer som interiørarkitekten hadde valgt ut. Men det viste seg at setene var for dype for asiatiske kropper med kortere bein enn oss nordmenn. Det ville se merkelig ut om de skulle sitte normalt – og ikke helt ytterst på kanten, eller at beina ikke skulle rekke ned til gulvet. Det ville de ha oppfattet som nedverdigende, forklarer hun. Men også norsk design utfordres når andre kulturer skal tas hensyn til.

Fredrikke_022_web

 

– I Kina er det vanlig med runde spisebord, mens vi som oftest bruker rektangulære, ovale. Så da har vi forsøkt å bruke det i interiøret der.
– Hva lærer dere i UD av det?
– Vi lærer at vi må være spesifikke i våre bestillinger. Vi har rammeavtaler med interiørarkitekter, og deres oppgave er for eksempel å ta riktige materialvalg. For eksempel er det uheldig å bruke ull eller skinn på møbler i land hvor det er veldig varmt. Man må ta praktiske valg. Slike valg gjelder kunsten også. For eksempel kan vi ikke sende delikate papirarbeider til et land med høy luftfuktighet. Da blir kunsten ødelagt.

Dyr norsk designproduksjon
Enhet for eiendom i Utenriksdepartementet har fokus på norsk kunst, og prøver å holde fokus på norsk design. Men det er ikke kun og utelukkende norsk design som kjøpes inn.

Fredrikke_048_web
De populære, utskårne lampeskjermene til Cathrine Kullberg henger i UD.

– Noen år var det mye dansk, og når vi leter etter såkalte «platemøbler», altså det som er skrivebord og kontormøbler, er det nesten ikke norske produkter å finne. Men mye dansk og svensk.
– Hva er årsaken til det?
– Det handler om kostnader. Og selv om vi ønsker å stimulere til å kjøpe norsk produksjon, kan ikke UD gjøre det alene. Vi ønsker å sørge for variasjon, slik at ikke de samme møblene går igjen, sier hun.

Kombinerer stilarter
Så det viktigste UD, Enhet for eiendom og Fredrikke Schrumpf kan gjøre, er å finne norske designere og kjøpe deres produkter, selv om de jobber for utenlandske produsenter.

– Viktigst for oss er å fremme norsk design, sier hun og når det gjelder kunsten å samtale, kan hun avsløre at Norge vil speile hva som skjer på den norske kunstscenen og samtidig vise at vi har lange tradisjoner i Norge, selv om vi ennå ikke kan måle oss med mange andre lang. Det gjøres ved å blande gullrammer og nasjonalhistorie med moderne digitalkunstnere som for eksempel Mari Slaattelid, som arbeider digitalt og maler på plexiglass.

 

Close