Ikke noe galt i det kanskje, men jeg lurer på om det virkelig er musikken som er primærfokus eller antallet gitarer i samlingen. Jeg kjenner nemlig andre som bare har to. Og det blir musikk av det også. Forleden hørte jeg en gitarist på en restaurant i utlandet som spilte på en kassegitar han hadde funnet i fjæra. Ustemt var den og fæl å se på, men han spilte og sang av hjertens lyst og det svingte som et helvete av det han gjorde. Så hvorfor er det så fryktelig viktig med alle detaljene?
Når utstyret teller
Når jeg møter ham, tenker jeg at Gudbrand Kaas tilhører den første kategorien. Han eier en håndfull gitarer som han har prøvd seg fram til gjennom årene. Helt til han har funnet den tonen, den halsen, den lyden og den looken han syns han fortjener. For eksempel er Stratocaster a la Jimi en klassiker, Butterscotch Telecaster a la Springsteen likeså, samt Gibson Les Paul i Cherry Burst. Tre ubestridte og vakre klassikere, og han har dem alle tre. Pluss noen fler. Men er han fornøyd? Nesten, men ikke helt. Alltid noe å justere, eller noe som skal byttes ut. Eller finne en til kanskje? Får disse gutta tid til å tenke på musikk lurer jeg? Mange gjør jo åpenbart det også, det vrimler jo av flinke gitarister.
Gudbrand åpner med å forklare noe om hva som er viktig.
– Halsen er det første man tar i og den bør ligge godt i hånda. Tykk eller tynn er helt individuelt, men jeg har kommet til å foretrekke en mellomting som Fender kaller «boatneck». Svak V-form som ligger godt i håndgropa og gir tilgang både over og under. De såkalte Shredderne, tappe-gutta som sitter med sine ibanezer eller Prs’er seks timer om dagen og spiller 20 toner i sekundet, foretrekker en flat profil. Han tar en pause før han fortsetter:
– Gripebrettets radius er også viktig. Sologitaristen vil ha flat radius og rytmegitaristen det motsatte. Hvis du spiller solo og bender strengene vil du risikere å løfte strengen fra båndet ved for skarp radius. Noen løser dette med en såkalt compound radius. Feks 9,5″ radius ved nøtta og 12″ ved hælen. Båndstørrelse har også endel å si. I dag er det Medium Jumbo som er mest brukt. Ganske høye og brede i forhold til vintage Fender, sier han.
Den Ultimate Gitaren
Erkjennelsen om at det var umulig å få oppfylt disse kravene i en serieprodusert gitar ble startskuddet til det eksperimentet han har satt i gang på fritiden: Å skape Den Ultimate Gitaren. Helt etter egne ønsker. Nå skal det sies at han gjennom håndverkerjobben har noen klare fortrinn. Han vokste opp «på landet» og har alltid måttet ta i et tak i selvbergingsånden som rådet der på gården. Til å begynne med som hjelpemann for far som var tømrer med mange jern i ilden, og etterhvert innen mange håndverkergrener for egen maskin. Det har lært ham mye om nøyaktighet, materialkunnskap, forståelse for mekaniske lover og kjemiske prosesser for å nevne noe. Og så er det en god del nysgjerrighet og lekenhet bak det alvorlige ansiktet også. For en utenforstående veier disse egenskapene godt opp for den instrumentmakerutdannelsen han ikke har.
En nødvendighet er det jo også å ha tilgang på maskiner og utstyr som trengs for å lage en gitar eller 10. Dessuten er han allerde en habil gitarist. Han startet karrieren i sitt første band som 12-åring og hadde første opptreden som 16-åring. Plater, og spillejobber over hele landet gjennom 25 år har det blitt.
Selvbyggerutgangspunktet er Fender Telecaster – en velkjent sak for innvidde, fortsatt brukt på scener, klubber og under innspillinger 64 år etter at første utgave så dagens lys. Den eldste gitarmodellen som fortsatt er i produksjon. Image, trøkk, ujålete, ærlig! Sånn vil han ha det. Men altså ikke bare sånn. For det må rendyrkes og foredles ytterligere.
Pickups kommer hovedsaklig i to kategorier, Single Coil og Humbucker. Humbucker er to singlecoils viklet i forskjellig retning og med magnetene snudd i forhold til hverandre. Dette gjør at elektronisk støy fases vekk. De har også oftest høy output, og mørkere lyd enn single coils.
– Telecaster bruker singlecoils, og de jeg liker er såkalt hotwound, med flere viklinger enn standard. Dette gir høyere output og mindre diskant. Stort kapittel, pickups … sier Gudbrand.
Flott gitar med feil attitude
Da han for første gang innså han at fortjente en skikkelig gitar, grep han dypt i lomma og kjøpte en ´74-modell Telecaster Butterscotch. Men selv om den var dyr, var den et vrak. Modifiseringer var nødvendig og mer penger måtte hostes opp. Etter hvert ble han lei og kjøpte en ´78 Gibson Les Paul i steden. En flott gitar, men feil attitude, så da var det tilbake til rocka Telecastern igjen. Fortsatt ikke fornøyd.
Så i fjor sommer, i voksen alder, tenkte han: Nå fortjener jeg en fabrikkny Telecaster, logget på ebay, og bestilte en splunk ny Fender Telecaster Hot Rod 52′. Altså en gitar modellert over 52-årgangen og med en mini-humbucker i neck posisjon. Den kom med DHL noen dager etter, hvilende i en tweedkasse med rød plysj.
– Jeg tok den opp og prøvde den, og fikk endelig følelsen av et perfekt instrument. Spillbarheten var bare helt perfekt. Sånn kan det altså være …!
Imidlertid hadde gitaren samme ”sjukdom” som alle Telecastere.
– Bridgepickupen blir for krystall i forhold til neckpickup, og dette stammer fra 50-åra da gitaren gjerne måtte spille en basstemme samt at ulne jazzakkorder var vanligere enn i dag, sier han.
Så han hadde altså noe som bare nesten var helt perfekt som han nå har valgt å fikse selv.
Han begynte med å restaurere den gamle Telecastern. Bånda var praktisk talt borte og måtte byttes. Den skulle tilbakeføres til original stand, så nye pickuper måtte bestilles. Plutselig vant han en nettauksjon på en ubehandlet telekropp, og kjøpte deretter elektronikk til den, bestilte en hals og en bigsby (gammelt tremolosystem). Kroppen må ha 50-talls celluloselakk så klart…. Dermed hadde han plutselig bygget en såkalt partscaster, og den låt som ei kule!
Fresejigger, grubling og metodikk
Å komme til det stadiet han er nå har ikke bare har vært ukomplisert. Det meste av tekniske beskrivelser for hvordan man gjør bygging og modifiseringer ligger ute på nettet. Særlig Amerikanerne er large sånn, selvbyggere deler raust av sine erfaringer. Men det gjelder å plukke ut det som er essensielt og kaste det andre. Han kom over et internettforum kalt tdpri.com, hvor alle verdens Telecasterfreaks samles. Hjemmebyggere, proffer og gitarstjerner på et sted.
Likevel skal det godt gjøres å treffe planken på første forsøket. Og maskinkunnskapen til tross, når fresestålet skjærer seg inn i den nesten ferdige gitarkroppen i siste finish på en kurve, kan man gin opp, eller tenke at det må finnes andre og bedre metoder. Nye fresejigger, mye grubling på bedre metodikk, nye tester. Hvor får man tak i de rette materialene? Hvordan lage en valse for å få riktig radius på båndene?
Selv en enkel gitar er ikke så enkel som man tror. Det har tatt noen måneder fra idéen var tenkt til den første relativt velspillende gitaren kunne plugges i forsterkeren.
Det er selvsagt noe spesielt med det man lager til seg selv. Antallet arbeidstimer spiller mindre rolle. Det koster ikke noe annet enn mindre tid med kona og de tre småbarna hjemme. Men der er det visst en grad av forståelse som gjør dette mulig. En såpass ambisiøs plan har sin pris. Og etterhvert som Gudbrand dykker dypere i materien og opparbeider seg ditto kunnskap, øyner han jo også at dette ikke nødvendigvis er noe han bare gjør for seg selv. Han har allerede laget tre stykker til nå, pluss en Telecaster bass.
Det er detaljene som teller
Og selv en som ikke er kjent med gitarer kan se og kjenne at det er en forskjell her. Mellom den industrielt framstile Telecasteren som har vært «hans», til den siste selvbygde. Tyngden og de ørsmå detaljene. Til og med funksjonaliteten har han modifisert. Og byggematerialet er viktig. Det er bra å kjenne et instrument som er håndlaget med så mye passion, så mye kunnskap og basert på så mye læring underveis!
– Kroppen kan lages av mye rart, men Or og Ask går igjen hos Fender. Mahogny og lønn er ofte brukt hos Gibson.Treverket her har stor betydning for lyden og ikke minst vekten, sier Gudbrand.
Nå venter nye varianter som skal eksperimenteres ut: Furucaster, Tele med rockabillystyle humbuckere, Heavy Telecaster med paf-pickups, Telecaster Goldtop, en rød en med hvit binding, utskjæringer, lær-pickguard, archtop Telecaster…..
Unektelig mye på gang her, det er mulig han er på full fart inn i en ny virkelighet og at alle de som er der ute og ikke har de mulighetene som Gudbrand har, kan få hjelp eller ny innsikt til å få justert eller byttet noe for å få et instrument som er enda bedre. Kanskje sette sammen 18 halvgode gitarer til ni helgode? Hjemmeside? Kommer etterhvert. Og merket – Good brand? Kaas Customs? Tiden vil vise.
Men så var det musikken da. Er det nødvendigvis samsvar mellom Den Ultimate Gitaren og evnene til å skape musikk? For Gudbrand Kaas er det ingen tvil om dette. Skal man yte optimalt på hans nivå, er også kvaliteten av største betydning.