Ikke bare Wood. Norwegian Food også. - PLNTY | kulturmagasinet

Ikke bare Wood. Norwegian Food også.

Da akkrediteringen til Norwegian Wood var i orden for Plnty, og jeg skulle tilbringe noen dager i sommerlige Frognerbadet, fikk jeg høy puls. Årets plakat bar navn som Noah and the Whale, Rod Stewart, Manic Street Preachers, Keane, Tommy Tokyo og Nick Cave and The Bad Seeds, for å nevne noen. Jeg kjente det rykke i rockefoten.

Plnty_NorwegianWood2013_publikum_fotoHDemroen

Dette er festivalen med stor F. Hvem hadde trodd at en guttegjeng fra Bærum skulle lykkes så stort da de startet Norwegian Wood – ja, nettopp, i en «skog» utenfor Oslo, på Bærums Verk i Lommedalen. Men det geniale navnet, ikke bare inspirert av The Beatles’ melankolske historie om en kar som blir med en dame hjem og får seg et glass rødvin på stuegulvet hennes – men alle de doble meningene som henspeilet på noe ekte norsk, toppet alt annet på sin tid. De to første årene ble musikkarrangementet avholdt der ute før det ble flyttet til Frognerbadet og tjukkeste byen. Nå i år, kunne du i tillegg spise deg mett på Norwegian Food.

Plnty_NorwegianWood_plakateneDen første konsertplakaten fra ’92
Konsertplakaten fra oppstarten i 1992 bærer preg av innovativt grafisk design fra den tiden, kult, litt røft og rustikt utseende og med en danse-elg som maskot. Der ble artister og band som Barbie Bones, Aunt Mary, Johnny Cash og Steinar Albrigtsen band presentert. Gutta fra Bærum hadde fått tak i navn. Alle musikkinteresserte i Oslo og omegn skjønte straks at Norwegian Wood var hått støff!

Nå, 22 år etter åpningen i «skogen» ankommer jeg «badet» ved femtiden på ettermiddagen, vel utrustet med kamera, penn og papir. Portene har nettopp åpnet, og sola legger et deilig slør over menneskemengden. Under en blå og skyfri himmel har mange av de fremmøtte kjøpt seg en halvliter og sitter i gresset og bakken ned mot scenen. Det ser ut som om de virkelig nyter denne kvelden i fulle drag, en av de beste grunnene til å dra på konsert. Lite vet jeg om at det er mulig å laste ned festivalplakaten digitalt på Wimp og Spotify for å lade opp til live opptrednene. Antakelig er det ikke bare unge talenter, som i Underwood, ledelsen jakter på. Men også den delen av befolkningen som har en digital livsstil. Jeg tar meg en rolig runde rundt på området for å bli kjent med fasilitetene og finne gode steder å rapportere fra. Det er ennå stille.

Plnty_NorwegianWood2013_IWasaKing_fotoHDemroenDuggfrisk pop og rock
Nærmere halv seks entrer det første bandet scenen. I Was A King heter de, og de leverer duggfriske pop- og rockelåter på sitt beste. I 2010 ble det Oslobaserte Egersundbandet nominert til Spellemannsprisen med albumet «Old Friends».

Les også:  Færre timer kunst og kultur i en stadig kjedeligere skole

Plnty_NorwegianWood2013_BandOfHorses_fotoHDemroenBand nummer to ut denne kvelden var det amerikanske indie rock-bandet Band Of Horses, som ble opprettet i Seattle i 2004. De gjør ikke særlig mye ut av seg på scenen, men musikk leverer de! Vokalisten har jo bare den behagelige stemmen, så jeg legger meg godt til rette på gressplenen sammen med de andre tilhørerne, lukker øynene, kjenner solen varme den ennå så bleke sommerkroppen. Jeg ligger der og nyter musikken og tenker ikke så mye på det faktum at Norwegian Wood for første gang i år, er det eneste nye tilslaget på Oslo kommunes kulturbudsjett. En lettet festivalledelse har altså kunnet slippe å engste seg for dårlig vær og sliten balanse. Jeg bare nyter det jeg hører.

Plnty_NorwegianWood2013_fotoHDemroen_1Cave. En levende legende
Høydepunktet denne sommerkvelden, er selvfølgelig Nick Cave, en levende legende. Klokken 21, når han kommer på scenen, er det langt fra glissent i Frognerbadet. Nå er det et folkehav her som venter på sin helt. Og jeg, jeg står midt i blant ni tusen fremmøtte. Jeg kjenner pulsen stige i det Han entrer scenen. Pressefolkene står helt foran sperringen for å kunne å ta bilder, i de to første låtene. Her er det bare å jobbe! De to låtene går altfor fort. Journalisten forlater meg og groupien tar plass. Jeg kunne ha stått der enda. Konserten er helt magisk!

Plnty_NorwegianWood2013_NickCave_fotoHDemroenFansen har gjort det rette med å skaffe seg billetter til denne kvelden. Det er øredøvende allsang og høy stemning fra start til slutt. De som var der kommer antakelig aldri til å glemme disse øyeblikkene. Det siste jeg gjorde da jeg kom hjem var å spille ”Into My Arms,” som jeg sovnet til denne sommernatten.

S
øndag våkner jeg til sol. Jeg finner frem grønne Converse og lader batteriet til kameraet. Bandet Lee Bains III &The Glory Fires, fra Alabama, åpner med sørstatsrock. Her er det fullt trøkk på scenen. Musikerne er sjeldent engasjerte. Etterfulgt av artisten Charles Bradley, kan det ikke bli en bedre start på festivaldagen. Bradley har en ru og varm stemme, og siden kan en lete frem denne sjarmøren under sjangeren funk, soul og R & B.

Les også:  Klar for en samtaleåpner? Startsskuddet har gått for Mirage filmfestival

Plnty_NorwegianWood2013_FotoHildeDemroenTalentfulle Underwood
Glade og humørfylte mennesker kan det med å kose seg. Det er nok av matboder omkring med et godt utvalg av både nasjonale og internasjonale retter. Selv om ølkøene er lange, tar det overraskende nok ikke allverdens tid frem til krana.

På Gramo Underwood-scenen, er det talentfulle musikere som står for pauseinnslag, blant annet Ine Hoem, Matilda og The BonBons. De kommer vi til å høre mere fra.

Plnty_NorwegianWood2013_stemning_fotoHDemroenPlnty_NorwegianWood2013_JonasAlaska_Foto-HDemroenSå er det klart for 25-åringen Jonas Alaska, Han har fått navnet sitt på plakaten til Norwegian Wood. Alaska spiller fengende «folk americana» popmelodier med rørende tekster. I 2011 fikk artisten velfortjent Spellemannprisen for ”Årets Nykommer og Gramostipend.”

Jeg feller en tåre i øyekroken når han spiller sin siste låt ” If Only As A Ghost.” Den treffer meg rett i hjertet. En rørende låt, og teksten bygger på en sann historie om faren til Alaska som mistet sin bror i ung alder. Hvor har jeg gjort av Kleenex-en?

Plnty_NorwegianWood2013_MariaMena_fotoHDemroenMena og «Roddern»
Nest siste artist ut den siste kvelden på Norwegian Wood i 2013, er Maria Mena. Vakre og trygge Mena. Som hun har vokst de siste årene, fra å være en usikker ungdom til å bli en selvsikker kvinne. I mellom sine vakre popballader, snakker hun publikumet sitt, men dessverre er det lite respons å hente. De frammøtte venter nok kun på Rod Stewart, som er sist ut. Mena forteller publikummet sitt helt til slutt at hun synes det er en ære å få varme opp for Stewart.

Plnty_NorwegianWood2013_RodStewart_fotoHDemroenKlokken passerer kvart over åtte. Endelig kommer han de venter på. Rod Stewart står på scenen i egen høye skikkelse. Den spreke 68-åringen er iført, kanskje ikke uventet, i en knall gul jakke, mørkeblå skjorte, rødt slips, sorte bukser, oransje sokker og nypusset sorte lakksko. Han åpner konserten med låta ”This Old Heart of Mine,”  og publikum våkner til live. Denne mannen vet å underholde sitt publikum. Jeg tør påstå at sjarmøren får blodet til å bruse til enhver person som er til stede i Frognerbadet. Denne avslutningen på Norwegian Wood er nesten for god til å være sann. Jeg gleder meg allerede til neste år!

Close