I dag har vi fått tilmålt tid. Etter PLNTY kommer Oppland Arbeiderblad for å skrive Aaslunds portrett. Det er Toten Kunstforening som huser utstillingen, og det er ennå mye å ordne
Våte og forventningsfulle
Den koselige svarte katta var en fin kontrast i det vårhvite landskapet og den ville gjerne hilse, før en gufsete, iskald vind og årsaken til sen issmelting dette året, jaget oss inn i atelieret. Her inne har Aaslund gitt seg selv maleforbud denne uken.
– Jeg kan ikke male mer på disse, da ødelegger jeg mer enn jeg tilfører, sier han.
På veggen henger kandidatene som skal stilles ut i slutten av uken, fortsatt våte og forventningsfulle. Alle motiver er hentet fra naturen, som Aaslund elsker mer enn noe annet. Som barn husker han at han hadde en forkjærlighet for regn, luktene og forfallet i naturen. Han kunne ligge med nesa i tørt gress om våren og om høsten dypt ned i lukten av våt mose.
Flere av tilbakemeldingene han har fått på bildene sine er nettopp at de gir assosiasjoner til naturens lukter.
– Jeg lurer virkelig på om det er mulig å male dem, undrer han.
Majestetisk utsikt
Fra bakkekammen ved låven ser man forbi det som engang var våningshuset på den lille gården og utover Oppland fylke og så langt blikket rekker, langt, langt forbi Hedmark og inn i selveste Sveariket. Flytter man blikket mot venstre fra utsiktspunktet, ser man Rondane i det fjerne, fortsatt hvite og elegante der borte, og kikker man ørlite til høyre får man akkurat ikke et glimt av Lillehammer som er gjemt bak koller, men ser Nordseter og videre oppover Gudbrandsdalen mot Hafjell! Mjøsa befinner seg nedfor bakkekanten, og går man rett nedover åsen, så havner man i vannet. Fra Lena ser man hele Norges land. Det er lett å tenke seg at en kunstnersjel føler at himmelen her er til å ta på. I dag er den blå, like blå som snøen er hvit. Naturen nærmest beter seg som en klisjé, så perfekt er den. Her vokste han opp til han var 16 år gammel. Mon tro dette er årsaken til at den store kloden har ligget for Bjørnar Aaslunds føtter. Ikke rart det, kanskje, en slik utsikt kan fort overbevise om at verden der ute tar deg imot med åpne armer.
Det vakre og det mørke
Han er inspirert av natur, ja. Men av den mørkere siden, som svarte tjern, speiling av stjernehimmelen eller av en mosegrodd verden. Den svenske maleren og illustratøren John Bauer har vært en påvirkning siden Aaslund var gutt og fant bøker av ham i hylla til bestefar, en Kittilsen på svensk for de som ikke kjenner ham.
– Jeg var aldri opptatt av skikkelsene i bøkene, men av stemningen han skapte fra skoglandskap, det er en stemning som fortsatt sitter i meg, sier han.
Også danske Per Kirkeby er en sterk inspirasjonskilde for Aaslund når han skaper sine abstraherte naturskildringer.
Kirkeby spør «Hvorfor tegner man et tre?» og svarer «Det er ingen annen grunn til det enn at vi synes det er vakkert. Og hvorfor synes vi det er vakkert? Fordi bak hvert tre lurer døden. Vakkert finnes fordi døden finnes.»
Stenger utsikten ute
Maleren, som er bosatt på en åsrygg der man kan se over landegrenser, synes flotte utsikter og solnedganger blir for idyllisk for ham, og mener at natur er det omvendte av landskap. Han vil heller lukke igjen og stenge for utsikten, trekke ting sammen men allikevel beholde kikkehullene i motivet.
– Jeg vil gjerne gi tilskueren mulighet for å kunne reise innover i motivet, sier han.
Han serverer kanelboller på et fat i farta.
– Så hvilket forhold har du til døden?
– Jeg tror særlig veien mot døden kan være fæl om man er syk. Men ikke døden i seg selv. Tanken om evighet er mer skremmende for meg enn det å vite at jeg skal dø. Jeg ville vært redd om jeg visste at jeg måtte være med og være med og være med…
Samtalen plukker opp tråden som Kirkeby ga; – jeg tror at livet vi lever er den muligheten vi har fått, for jeg tror ikke på reinkarnasjon. Men det må finnes natt og dag, det må være kaos og harmoni, motsetninger, et system, ellers ville naturen gått seg vill. Det samme er det med døden. Det hadde blitt kaos om vi ikke hadde den.
Allsidig bakgrunn
Bjørnar Aaslund er glad for at han gjennom livet har hatt evnen til å endre kurs. I mange år var han Norges mest brukte stylist – en som plukker ut klær, setter sammen, regisserer og tilrettelegger foto-opptak av motebilder i magasiner, og jobbet blant annet i Stockholm og New York før han kom hjem til Oslo på 80-tallet. Etter noen år ringte koreograf Kjersti Alveberg en dag, og det innledet flere års samarbeid som kostymedesigner for hennes oppsetninger. Hun brydde seg ikke om at han ikke kunne tegne klær. Hun ønsket nytt blod inn i uttrykkene hun skapte, og fikk det. Til forestillingen «Reise på drømt hav» med nasjonalballetten omskapte han de merkelig kledde skikkelsene i Terje Ythjalls malerier til dansbare vesener. Publikum fikk noe helt annet enn de var vant med.
Aaslund trives godt i ballett- og dansemiljøet hvor han synes det finnes en disiplin man ikke finner andre steder, og han har en forkjærlighet for respekten mellom dansere og koreograf. Han har hatt jobber for Operaen, Det norske teateret, Dansdesign og Oslo Danseensemble, for å nevne noen. Likevel tror han at kostymearbeidet til avgangseksamen på Kunsthøyskolen i fjor var det siste han gjorde i den sammenhengen. Han vil helst male.
Må ha utfordringer
Ikke engang hjembrakt kaffe fra Barcelona kan overgå dunsten av linolje som prikker en i nesen og minner om en kunstners standhaftige vei mot sine mål.
– Jeg har noen gode venner som bor der, sier Aaslund og mener den spanske metropolen. For tiden studerer han spansk, for han vil være der mer. Når han er der på besøk fyller han alltid opp en bag med kaffe som han tar med hjem.
– Jeg liker smaken av kaffe som er litt bitter, sier han. Kaffen serveres i hvite porselenskopper som ligner et sånt plastkrus som er på vei til søppelkassa fordi det er «krønsja».
– Det skal vel litt disiplin til for å være kunstner også?
– Jeg har en tendens til å være rastløs, jeg er en person som trenger nye utfordringer. Det får jeg nå, hvert minutt, ler han og er igrunnen glad for at han ikke har noen sjef i eget atelier. I ett år har han hatt permisjon fra deltidsjobben på Vinmonopolet for å vie seg til malerkunsten. Men han er litt skuffet over kunstmiljøet.
Utilgjengelig kunstmiljø
Når Aaslund skal si som sant er, synes han hierarkiet i kunstmiljøet er verre enn både i reklamebransjen og moteverden.
– Det finnes et poengsystem der som graderer din status. Uten høyskole er det vanskelig å bli akseptert. Man er ikke opptatt av talent, men av poeng, sier han, som kom til 2. juryering på Høstutstillingen i 2012 med bildet «Barcelona Night». Han har det fint med det. Men det er ikke slik at han ikke vil bli anerkjent. I 2003-2005 gikk han på Einar Granum Kunstfagskole.
– Skolen har nok ikke så strenge opptakskrav, men vi lærte å gi gass til å stå på videre. Jeg synes kunstnerne som underviste, på en god måte formidlet hva det vil si å være kunstner. Man må jo gjøre promotering selv, selge selv og være sin egen herre på godt og vondt, sier han. Men han er litt sliten av å kjempe imot poeng.
– Det tar litt luven av skaperevnen. Men samtidig går det en F#** i en også, sier han.
Utstilling på Raufoss Gård
Aaslund bruker mye tid på å se på motivene sine, vurdere komposisjonen.
– På et tidspunkt begynner man å ødelegge det, eller går seg vekk i pirk, sier han, og tenker at han er blitt flinkere til å forstå når hjernen og hånda ikke lenger henger i hop.
– Man må la ting få ro. Maleriet på akseptere sporene man har satt. Det er sjelden man har øyeblikk hvor alt stemmer, hvor det sitter og det går virkelig bra, sier han. Tittelen på utstillingen gjenstår. Men han tror det blir noe sånt som «Things you miss when you blink».
– Tenk deg alt du går glipp av når du blunker – gjennom et helt liv…?
Telefonen ringer. Oppland Arbeiderblad lurer på om de er kommet rett om de bare kjører ned den og den veien. De er om hjørnet. Vi pakker sakene. Til uken behøver ikke lenger Bjørnar Aaslund bruke tid på se på, vurdere eller å la seg friste til å redigere bildene han har skapt. Da er det betrakteren som skal inviteres inn, forhåpentligvis på en reise eller ekspedisjon inn i maleriene, som han har skapt med ulike penselstrøk, hastighet, rytme og temperament. Lørdag den 13. er det åpning og frem til 28. april henger de stolte resultatene i samme strøk, bare i klarere farger denne gangen, på Raufoss Gård. Bare de tørker i tide.