Illustrasjon: Camilla Sandum
Munter plystring, klapping og tilrop oppsto da boligministeren skulle fremlegge sine nye planer om sitt urbaniseringsprosjekt av verdensmetropolen, som inneholder utbygging av sårt trengte boliger i en hovedstad der boligprisene ikke går ned og leieprisene er skyhøye. Klappingen oppsto angivelig på grunn av antrekket hennes, en hvit- og blåmønstret kjole. Hun kom ikke til orde.
Elegant og tekkelig
Kjolen i seg selv er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Den er elegant, en klesekspert vil kunne kalle den både lavmælt og konservativ i sitt uttrykk, uten utringning, den har lange ermer og strekker tekkelig langt under Duflots kne. Men det ryktes at Duflot liker å være individuell i klesveien, og at hun ikke underlegger seg kleskoden i det høyere franske politiske miljø. På en varm dag i nasjonalforsamlingen i Paris begynner altså mannlige fremmøtte politikere å plystre og oppføre seg som kåte ungdomsskolegutter når hun skal fremme sitt budskap fra talerstolen. Helt uhørt oppførsel i landets mest høytstående organ og nå en oppsiktsvekkende nyhet som går verden over med stempelet «likestilling». Typisk hersketeknikk! påstår mange.
Krise. Frankrikes likestillingspolitikk er med dette senket lengre ned enn skjørtelengden på kjolen. Var det mønsteret i stoffet eller mobben i mannen – gruppeaggitasjonen som oppstår i en hundeflokk – som gjorde seg gjeldende denne dagen? Hvordan kan vi i et intellektuelt samfunn akseptere at vi opplever slike primale utbrudd på høylys dag når en flokk menn ser en kvinne de liker, men ikke kan uttrykke seg annerledes enn å plystre?
Prompens rette fetter
Skal hun ta det som et kompliment eller skal hun bli fornærmet over tilropene? Duflot kler seg hverken politisk usynlig eller underlegger seg den øverste politikkens uskrevne kleskode. Og dermed kommer regelen om Promens Rette Fetter til sin rett. For her kan vi lett ty til analysen om hvordan menn fjerner oppmerksomhet fra sin egen person – roper høyt at det lukter og peker rundt seg på aktuelle kandidater. I dette tilfellet nettopp den seksulaliserte tankegang som foregår på høylys dag i den franske nasjonalforsamlingen. Den som blir pekt på føler seg berørt av situasjonen og rødmer. Den har tapt. Dette er et kjent maktspill som enkelte kan allerede fra barnsben av. Her er vi dypt inne i et psykologisk landskap som samfunnet til enhver tid må hanskes med, kanskje særlig i politikken.
Det er ofte slik at kvinner som oppholder seg mye i mannsdominerte og politiske miljøer gjerne speiler sine omgivelser og kler seg ”ned”. Det gjør de for å trekke minst mulig oppmerksomhet til sin person, for å fokusere på sak. Denne psykologien er allmenn kjent. Så hva skjer når noen bryter normen? Norske, kvinnelige politikere har i de senere år opplevd å få kommentarer for sin klesstil, slik som for eksempel tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem, for sine lekre kjoler på tilstelninger og ellers fokus på å kle seg. Det var ingen dans på roser da Kristelig Folkepartis nestleder Lise Hansen stilte opp i motereportasje i motebladet Det Nye for noen år siden, i utfordrende kjole. Det gikk hardt utover den politiske karrieren hennes, og hun måtte kjenne på det korrigerende aspekt som kom fra mennene i partiet. Den flotte kvinnen foran kamera fikk på sin side høyeste karakter.
Klær til begjær
Klær skaper folk, heter det. Den franske boligministerens hvite og blå mønstrete kjole – eller hennes politiske kolleger av motsatt kjønn – har i alle fall satt sinnene i kok både på Facebook og Twitter i løpet av sommeren, idet menn i (den franske) politikken har oppnådd å bli kalt mannssjåvinister på bakgrunn av sine grisete tilrop, klapping og plystring mot en tekkelig kjole i hvitt med blått mønster. Ikke særlig god reklame for hankjønnet i vår felles intellektuelle verden. Kanskje er det på tide for kvinner å ignorere menn som føler seg utfordret av – kvinnelighet – i tider hvor forskning viser at kvinner gjør det bedre enn menn i IQ-tester? Spørsmålet som vender tilbake er jo om våre primære instinkter henger så langt etter intellektet at en kvinne må fjerne kvinneligheten i seg for at budskapet hennes skal bli hørt av mannlige kolleger?
Dette spørsmålet kan bli interessant å snu. Når er det tekkelig at mannen fjerner mannligheten i seg? Og sist men ikke minst; dette diskuterer vi som en del av feminismen til tross for at representanter for begge kjønn i bunn og grunn vet at klær er noe begge flanker betaler dyrt for og at utseende er noe vi bruker mye tid på, nettopp for å tiltrekke hverandres oppmerksomhet. Derom er det i alle fall intet hokkuspokkus.