Filmen kom ut høsten 2011. Det er foreløpig ingen tegn til at vi får se den på norske kinoer. Men har du en iTunes-konto med amerikansk gavekort, kan du til din store glede leie den for fire dollar.
Gonzo-journalistikkens far
Hunter S. Thompson regnes som Gonzo-journalistikkens far, en form for eksperimentell journalistikk enkelte amerikanske journalister drev med på 50 og 60-tallet. Formålet var å formidle det besudlede nuet, som for mange på den tiden innebefattet nær omgang med for mye alkohol og rusmidler. Enkelte elsket formen, andre kritiserte den sterkt og mente det ble for virkelighetsfjernt.
Man finner både lys og mørke, håpløshet og håp i historien.
Thompson hadde et tilsvarende opphold i San Juan som filmen viser, i Puerto Rico hvor han søkte jobb i avisen som er skissert på lerretet. Han ble ikke ansatt. I stedet jobbet han for en mindre sportsavis, noe han ikke var særlig stolt av. En måte å forholde seg til denne delen av livet på, var å skrive det om til en novelle flere år senere. Det er også viktig å nevne at den ikke ble utgitt før i 1998. Ergo er det mange likhetstrekk med hovedpersonen i filmen, Paul Kemp (Johnny Depp) og Thompson fra tiden i San Juan. Det er rett og slett fristende å si at filmen er basert på en sann historie.
Forfyllete journalister på jobb
I god Gonzo-stil stifter vi bekjentskap med journalisten Paul Kemp når han våkner opp etter en salig rangel og vi forstår snart at han har en usedvanlig hang til å beruse seg. Antakelig er også det grunnen til at han har forlatt New York til fordel for San Juan på øya Puerto Rico i det Karibiske hav, sør for Cuba. Som novelleforfatter har han gitt opp, han har ingen stemme, mener han.
Slik vi forstår den hektiske og sterkt motarbeidede redaktøren av avisen San Juan Star, Edward J. Lotterman (Richard Jenkins), er avisens oppgave å fø amerikanske turister med koselige feriehistorier. Lotterman er frustrert over staben, som har en tendens til å havne på fylla oftere enn de leverer saker. Kemp blir ansatt i håp om å tilføre nytt blod i redaksjonen, men han blir motløs når redaktøren setter ham til å skrive kjendishoroskop.
I lomma på korrupsjonen
Rastløs og på jakt etter mer action havner Kemp ufrivillig i lomma på den korrupte forretningsmannen Hal Sanderson (Aaron Eckhart). Sandersons kjæreste Chenault, i Amber Heards skikkelse, gjør det ikke enkelt for Kemp. Hadde det ikke vært for fotografen Sala i San Juan Star, tolket av Michael Rispoli, best kjent fra TV-serien Sopranos, hadde det gått skikkelig galt. Sala er om mulig mer konstant full på Rhum enn Kemp. Men likevel er han moralens vokter. Raske biler, hvite strender og strømlinjeformede seilbåter forteller seeren at journalistens grense mellom integritet og det å la seg kjøpe for penger er svært skjør.
Når det virkelig strammer seg til for våre vevre sannhetsjegere og Kemp må ta et oppgjør med skjebnen, hjelper det med inntekter fra en hanekamp. Redaksjonens største fyllik, og ellers tungt narkomane journalisten Moburg (Giovanni Ribsi) blir også best når det gjelder.
Gonzo eller bare tull
Forsøket på å fange Gonzo-journalistikken er nok regissøren Bruce Robinsons største utfordring. Robinson står bak manus og regi til filmer som The Killing Fields (1984), Withnail and I (1987), og thrilleren Jennifer 8 med blant annet Andy Garcia og Uma Thurman fra 1992.
For inneholder historien annet enn fyll og spetakkel? Skuespillerne Johnny Depp, Aaron Eckhart og Amber Heard, bærer filmen fram, gir den troverdighet. Samtidig må de balansere den på den mørkere siden av komediens skarpe knivsegg uten at det bikker over. Men Robinson viser styrke i formidling av situasjonskomikken.
Mørk galskap og kommersiell komikk
Foruten den overveldende fylla, er det ingen store overraskelser i Thompsons fortelling om en mann som til slutt finner sin egen stemme. Man finner både lys og mørke, håpløshet og håp i historien. Robinsons formidling av den fortapte sjel etter den klassiske Hollywoodmodellen med klimaks i tredje akt, fungerer bra.
New York Magazine synes Gonzo-journalistikken bare blir komisk og uten sarkasme, selv med kontroversielle Depps tolkning av hovedrollen. Men både alvor og komikk i alt det håpløse filmkarakterene gjennomgår for å finne meningen i det de bedriver, er et språk vi alle forstår og underholdes av. Jeg minner om at novellen er skrevet på 50-tallet som inneholder en naivitet fremhevet av herlig feelgood-stemning.
The Rum Diary stadfester sitt budskap om et stadig sterkere moralsk forfall i samfunnet og i journalistikken. Robinson har skapt en severdig kvalitetshistorie om en forfyllet journalist som får en ny sjanse og han tilgis for at historien munner ut i håp og happy ending. Det er det nemlig Hunter S. Thompson som i sannhet har diktert. Så er også filmen en hyllest til ham.