Merkelig, men tiltrekkende
Allerede i 2001 fikk jeg øynene opp for rogalendingene. Jeg husker veldig godt første gang jeg hørte noe av Kaizers. Det var en kveld i kjellerstuen til besteforeldrene mine, den gangen ZTV eksisterte, og musikkvideoer fortsatt ble sendt andre steder enn på NRK Jukebox. Jeg satt der med kusinen min da jeg plutselig hørte ukjente toner fra noe som senere viste seg å være et pumpeorgel. Det var så merkelig, men likevel så utrolig tiltrekkende. Kusinen min snøftet, og sa ”herregud, de der er så rare” i det ”Kontroll på kontinentet” startet. Jeg nikket, men inne i meg kjente jeg en følelse av beundring og kjærlighet blomstre opp. Fra første tone merket jeg at det var noe med dette bandet. Noe spesielt. Noe som virkelig tok tak i meg, og rev meg bort fra all den andre musikken jeg vanligvis hørte på. De spilte gitar, kult nok. Men så kom det noe annet. Noe merkelig. Igjen pumpeorgel! Gassmasker? En mørk kjeller, og en rogalending som skrek at han ville ta kontroll på kontinentet? Jeg forsto knapt nok et ord, men essensen i musikken forsto jeg. Budskapet. Følelsen. Ja, den dagen i kjellerstuen skulle vise seg å bli starten på et over ti år langt kjærlighetsforhold til jærbuene i Kaizers Orchestra.
En mørk kjeller, og en rogalending som skrek at han ville ta kontroll på kontinentet? Jeg forsto knapt nok et ord, men essensen i musikken forsto jeg.
Stilskifte
For meg står fortsatt debutalbumet deres ”Ompa til du dør” som en milepæl i norsk rocks historie, for ikke å glemme i mitt eget liv. Det de ga publikum var annerledes alt annet jeg hadde hørt innenfor landegrensene, og miksen av siderumpa sigøynermusikk og rock var svært nyskapende. Kaizers’ tre første album kan på mange måter sees som en trilogi. Vi befinner oss i Øst-Europa i etterkrigstiden, og mafia, vodka, kaviar og rulett er gjennomgående temaer i de første platene. Vi følger ett sett med personer gjennom oppturer og nedturer, gjennom mentalsykehus og drap, og man føler at man blir kjent med karakterene, og man lurer på hva som skjer neste gang. Men i 2008 stoppet historien opp. Etter det tredje albumet i ”trilogien”, ”Maestro”, tok de en treårig pause, før de ga ut albumet ”Maskineri” som fikk blandet kritikk både fra presse og fans. Jeg var en av de som rynket på nesen over bandets nye musikalske image. Pumpeorgelet og oljetønnene var nesten borte, og var i stedet erstattet med streite toner og piano.
De nye Kaizers
For mange var dette en ny Kaizers-æra. De gikk av stien, og begynte å tråkke opp en ny. De søkte det mer kommersielle, og alt fra musikkstil til cover var endret på det nye Kaizers. De fikk mange nye fans i denne perioden, men de tapte også mange. Likevel valgte de å gjøre en turné samme år, dedikert til den gamle fansen hvor de spilte de bortgjemte og glemte låtene, de som normalt ikke får lov til å skinne på scenen. Året etter ga de ut en plate med enda eldre og enda mer bortgjemte låter, låter som tidligere hadde vært ukjente eller kun utgitt som sjeldne demoer. Dette albumet fikk også blandet kritikk, men jeg kjente det banke litt ekstra i brystet da jeg endelig fikk høre de gamle taktene igjen.
Kaizers blir snudd på hodet
2011 var året da Kaizers Orchestra ble snudd fullstendig på hodet. De annonserte at de skulle gi ut en trilogi i løpet av to år, og plutselig var de overalt. De som tidligere hadde kritisert meg for å elske Kaizers, var plutselig mer besatt av bandet enn hva jeg var. De ga ut megahiten ”Hjerteknuser”, som – på tross av at det egentlig er en gammel låt – er totalt motsatt av alt rogalendingene har produsert tidligere. Siden den gang har det skjedd en rekke ting. De solgte ut Spektrum og spilte inn en DVD, de ga ut sin egen vodka og sin egen sjokoladeeske. Det ble satt opp et teaterstykke basert på albumene deres, og de spilte på nesten alt som kunne krype og gå av norske festivaler i 2011, og overalt hvor man gikk hørte man folk nynne på en av de nyeste låtene deres. De spilte på Hovefestivalen, på Slottsfjell og en rekke andre festivaler i inn- og utland. Og ikke minst spilte de en legendarisk konsert på Øyafestivalen. Der hadde de urpremiere på deres kommende album, og spilte låter som ingen hadde hørt før.
Suksess fører med seg kritikk
Et av de største skillene kom i likevel i 2008 da de ga ut ”Maskineri”. Det var da de begynte å nå ut til massene, og det ble tydelig på flere områder. Tidligere gikk jeg til billettluken på Sentrum Scene og kjøpte billett til konserten to timer før start, mens dersom man vil se Kaizers i 2012 er man pent nødt til å være noe kjappere på avtrekkeren. Helst et par måneder kjappere.
Kaizers Orchestra har fått mye kritikk gjennom over ti år i rampelyset, og selv om mange, inkludert undertegnede, til tider har vært misfornøyd med stilskifter og image har de likevel klart å bli et av landets største rockeband.
Kontroll på kontinentet
Jeg skal innrømme at jeg savner de intense tønnesoloene, og den skeive ompaen, men jeg har etterhvert lært meg å like de nyere albumene, selv om de er streitere og mer kommersielle enn de første. Og jeg har også skjønt at det kanskje er nødvendig for et band å fornye seg, for ikke å bli stående og stampe i samme spor gjennom hele karrieren. Det har gått opp for meg at ambisjonene var høyere enn å være landets største undergrunnsband, og at strofene i deres første singel ikke bare var ord, men et virkelig sterkt ønske om å utrette noe. Å ta kontroll på kontinenter. Og vet du hva? Det har de faktisk klart.