Hun er her. Ja, det er hun

Når du er født inn i et kjønn har du i utgangspunktet ikke noe annet valg enn å bli der. Foruten de som beslutter å flytte over i et annet. Du kan velge å leve med den oppdragelsen du får eller å bryte fri fra den. Du kan velge å la konvensjonene styre meningene dine, eller å styre konvensjonene. Denne utstillingen er såre enkel i sitt budskap, og likevel så kontroversiell i sin tid. Kjønnshår. IIIk. Hår på kropp i det hele tatt.

Utstillingen på Fotogalleriet er et samarbeidsprosjekt mellom internasjonale kunstnere som setter kvinnelig identitet på dagsorden. Vi blir kjent med navn som Antoinette Aurel, Anne Daems, Cecilia Edefalk, Anna Kleberg, Jenny Källman, Kaja Lejon og er akkompagnert av essayet No Want Of Zeal, av Peter Wächtler.

Aurel er konfronterende i sitt språk, jobber i studio med hvit bakgrunn, slik mange moteserier er produsert. Hun bor og jobber i New York og Chian Mai, Thailand. Språket hennes bærer preg av å være tydelig overfor sitt publikum, helfigur på hvit bakgrunn. Så er også Helmut Newton en inspirasjonskilde, men hun har også produsert for de store internasjonale livsstilsmagasinene. Fotoserien starter med kvinner som har klær på og gradvis er klærne vekk. Som i et strippeshow men uten synlige elementer av seksuelt begjær.

shes_hereBelgiske Daems bor og jobber i Brussel. Hun er på location i storbyen, også hennes bilder er preget av motefotografiet. Hun har tatt bilder av stereotyper – personer hun tror kan være modeller. Serien 72 Girls and Some Boys Who Could Be a Model ble skapt i 2005 da hun bodde i New York (2006).

Edelfalk er mest opptatt av at vi som vesener er tvetydige, både og. Kanskje mest av alt menneskelige. Når er kvinnen et seksuelt objekt, når er hun et menneske, et sårbart vesen med følelser og et liv å leve? Dette er hva utstillingen forsøker å få sine seere til å reflektere over. Kvinner i dag er sterkt utsatt for medias påvirkning om hva som er et ”riktig” kvinnelig kroppsideal. Det vil si, media spør ikke kvinnen. Media spytter ut bilder av kvinnekroppen hver eneste dag. Det ene mer retusjert enn den andre. Og media lyver, for media retusjerer kvinnekropper til det ugjenkjennelige og fysisk umulige.

Æsj. Lår som ikke har samme figur som Barbie, finns det virkelig?

Dette er en utstilling som byr på friske utfordringer og ettertenksomhet i forhold til hvilke krav vi har til oss selv som kvinner, eller det motsatte kjønn, for den sakens skyld. Å se seg selv i speilet kan ofte være klargjørende.

Prosjektet er et samarbeid mellom svenske Kamarade og Fotogalleriet. Utstillingen starter i dag, 25. mai og står til 24. juni 2012.

Close